HISTORIEN TIL SARA

«Kommer du i den ytterste nød, så vent, vent, vent. Det kan gå en ulevelig tid i formørkelse, men en morgen skal du igjen få se solen stige» – Aksel Sandemose

Dette er ei sann historie som handler om ei ung dame som av ulike årsaker ønsker å være anonym. La oss kalle henne for Sarah. For å beskytte henne har også alle involverte i denne historien fått fiktive navn.


Sarah er 26 år og bor i Tromsø. Vennene ser på henne som hyggelig, snill, grei, oppegående. Hun er også den typen som alltid setter andre foran seg selv. Selv beskriver hun seg som snill, omsorgsfull, veldig godtroende og lettpåvirkelig.


Barndommen hennes var ustabil. Hennes mamma forlot henne og verden da hun bare var 14 år. Hun var den siste som hadde kontakt med moren før hun sovnet inn på sykehuset, og holdt henne i hånden da hun sovnet inn. Det har gitt henne skyldfølelse i ettertid, på den måten som barn kan føle når en forelder blir syk og går bort.


Det ble tøft for Sarah. Verden falt på mange måter i grus da moren gikk bort. I tillegg begynte faren å drikke på det tidspunktet. Farens drikking og morens bortgang førte til at Sarah begynte med selvskading. Sarah hadde hatt et ganske greit forhold til faren sin under oppveksten, men da han begynte å drikke, følte hun at hun mistet både moren sin, som døde og faren til alkoholen.


Hun flyttet til et ungdomshjem for en periode, men trivdes dårlig. Det ble til at hun flyttet tilbake til faren sin, som drakk ganske tett. På den tiden hun var borte hadde han begynt med medisiner. Det var hun som måtte ivareta han, når det egentlig burde være han som tak seg av henne. En dag
orket hun ikke mere. Hun tok farens medisiner fra skapet hans og svelget de ned. Heldigvis ble hun reddet og overlevde.


Fra hun var 15 år og til hun var 18 år bodde hun på et ungdomsinstitutt. Det var ikke greit, men det var bedre enn å bo hjemme hos faren sin. Mens hun bodde der lyktes hun å utvikle et godt forhold til faren sin. Han betrodde seg til henne, og sa at han hadde prøvd å ta selvmord. Den betroelsen kom
etter at Sarah hadde prøvd å ta livet av seg.


Faren slet med helsa si etter all drikkingen. En dag fikk han et hjerneslag som reduserte helsa hans betydelig. Han holdt allikevel ut i ni år etter det, til kroppen hans ikke ville mer og døde av hjerte- og lungesvikt. På slutten var han på et Sykehjem, og der greidde han å slutte å drikke.


Vi hopper frem til året 2013.
Sarah fikk en dag en venneforespørsel på Facebook fra en mann som kalte seg for Geir, som var to år eldre enn henne. Hun husket dagen veldig godt, fordi det var dåpsdagen til hennes tantebarn, den 1. Mai.


Hun fikk en god følelse på han, og derfor godtok hun forespørselen hans og begynte å prate med han. Geir fortalte at han syntes hun var søt, og virket snill og god. Han ønsket svært gjerne å bli bedre kjent med henne. Geir bodde i Harstad og hadde en sønn på to år.

Han planla å komme en tur til henne i Tromsø, men så ble sønnen hans plutselig lagt inn på sykehus. Siden han ikke kunne dra allikevel, foreslo han at hun kom til Harstad isteden. Det var heller ikke noe alvorlig med sønnen, så sykehusoppholdet ville bli kort. Dette syntes hun var helt greit, fordi hun hadde lyst til å bli kjent med han.

Hun får en uventet melding fra Geir
Dagen kom og hun bestilte forventningsfullt tur med hurtigruten for å reise til Harstad. Da båten var gått fikk hun en melding om at sønnen til Geir var lagt inn på sykehuset over natten til observasjon, men han skulle komme og møte henne på kaia hvor hurtigruten ankom.


På turen satt hun og tenkte på hvordan møtet mellom dem ville bli. Det var både litt skummelt og spennende å møte en mann som hun aldri hadde sett før. Da hurtigruten la til kai gikk hun ut, men det var ingen som stod der for å ta imot henne. Skuffelsen skjøt gjennom kroppen hennes. Hun sendte en melding til Geir, men fikk ikke noe svar. Det gikk to lange timer. Hun begynte å bli bekymret. Tenk om hun var blitt lurt.


Da bestemte hun seg for å sende en melding til han hvor hun fortalte at hun visste hvor sykehuset var og kunne møte han på utsiden. Geir fortalte at hun ikke kunne komme, for sønnen var syk. Hun syntes det var litt rart, at hun ikke kunne komme til sykehuset, men tenkte han hadde vel sine
grunner.

Så fortalte han i neste melding at hun kunne dra til et kjøpesenter utfor sentrum så skulle en han kjente komme dit og levere hus-nøkkelen til henne. Så kunne hun dra hjem til han og vente der. Da hun kom til kjøpesenteret ble hun sittende og vente i fire timer og heller ikke da kom det noen for å møte henne.


Nå syntes hun at det ble vel lenge å vente på Geir. Hun greidde ikke helt å slippe taket i at hun var i ferd med å bli lurt. Hun prøvde å tenke på de fine samtalene de hadde hatt på nettet for å huske hvorfor hun hadde dratt til Harstad for å møte denne mannen. Men hun bestemte seg allikevel for å skrive en melding til han og tilby seg å dra til Tromsø for å vente
på han der til sønnen ble utskrevet fra sykehuset.

Han svarte med en gang, og ville hun skulle dra til ei venninne av han som het Anne som var gudmor til sønnen hans. Hun fikk en umiddelbar uvilje mot å dra til ei dame hun ikke visste noe som helst om. Hun behøvde
råd, og ringte til ei bestevenninne for å høre hva hun tenkte om dette. Hun sa at hun ikke måtte dra til denne damen for hun var ikke et bra menneske.

Dette nevnte hun for Geir. Da spurte han henne om hun var et menneske som dømte andre uten å kjenne dem. Dette fikk henne til å tenke på sin egen barndom hvor hennes foreldre lærte henne at man ikke skal
dømme noen uten å kjenne dem. Så selv om hennes bestevenninne advarte henne om Anne, så valgte hun allikevel å dra dit siden hun ikke skulle være der så lenge. Det var jo bare til Geir og sønnen var kommet fra sykehuset.


Men det varte ikke så lenge før hun ombestemte seg for hun fikk en skikkelig dårlig følelse i forhold til Anne. Så hun sendte Geir en melding om at hun ville dra hjem til Tromsø og vente der til sønnen ble utskrevet fra sykehuset. Da fikk hun raskt en melding i retur hvor han spurte henne om hun virkelig ville svikte han og sønnen nå som de trengte heller aller mest.

Da stakk det inni henne av dårlig samvittighet. Så hun lot seg overtale til å dra til denne damen hun aller helst ikke ville dra til allikevel. Med hjertet i halsen dro hun til leiligheten til Anne. Hun fikk øye på henne sittende på trappen utenfor leiligheten. Hun var ei tynn dame i tretti-årene med hestehale og halvlangt, brunt hår.


Møtet med Anne ble ikke som hun hadde tenkt. Hun virket vennlig og blid, og det samme inntrykket fikk hun av ektemannen, Tore. Det gjorde at stramheten i skuldrene slapp taket i henne. Etter som dagene gikk ble Geir og sønnen hans skrevet ut fra sykehuset, men han måtte dra på jobb i
Nordsjøen. Han lovet å komme for å hente henne når han kom hjem og så skulle de dra hjem til han.


Hun ble skuffet over å høre at hun ikke fikk møte han, men siden det gikk bra å være hos Anne og Tore, gikk det greit å vente litt til.

Venner og familie er urolig for Sarah
I mellomtiden hadde hennes søster kontaktet henne og lurte på når hun skulle komme hjem. Hun var bekymret for henne spesielt fordi hun visste hvor hun var. Sarah fortalte søsteren sin, at hun hadde det bra. Hun kunne ikke forstå hvorfor alle hadde så mye imot den familien hun bodde hos.


Hun snakket aldri med Geir på telefonen, kun via tekstmeldinger. Derimot hadde Anne jevnlig kontakt med han. Han ville ikke snakke med Sarah før han hadde møtt henne. Det opplevde hun som pussig, men hun slo seg til ro med at dette var «normalt». Hun hadde ikke reist og møtt noen på Internett før, så hun visste egentlig ikke hva hun skulle tro.


Som tiden gikk fikk hun ofte melding fra venner og familie som fortalte henne at Geir ikke eksisterte og at hun måtte reise derifra og komme hjem. Da hun konfronterte dette med Geir, så fikk hun til svar at de bare var sjalu fordi hun hadde funnet en mann som ville ha henne for den hun var.


Sarah spurte han noen ganger om hvorfor han ikke kom. Da kom han med ulike forklaringer. Først så var det på grunn av familien hennes, så var det at vennene hennes hadde sagt og gjort ting han ikke likte å høre. Han fikk henne til å tro at hverken familien eller vennene hennes ville henne noe godt.

Så for at hun skulle bli kvitt dem alle sammen så måtte hun bytte navn. Hun byttet navn til Rita, og fikk samme etternavn som Geir. Da kunne hun starte med blanke ark uten familie og venner, og et nytt liv med Geir, Anne og ektemannen hennes.


Det var vondt å tenke på at familien og vennene hennes plutselig ikke brydde seg om henne lenger. En del av henne greidde ikke helt å tro at det virkelig var sant. Men hun kunne heller ikke forstå at Geir kunne si noe sånt om familien hennes hvis det ikke var sant.


Sarah hadde gradvis fått en ny familie å forholde seg til. Hun tenkte stadig på sin egen familie, og ble fryktelig trist inni seg. Men da Anne ga henne beskjed om å dra til Tromsø for å pakke ned leiligheten hennes og flytte derifra, følte hun at hun ikke hadde noe valg.


Når hun kom tilbake til Harstad så ville de at hun skulle selge tingene sine. Det var blant annet mye hun hadde arvet av moren og faren sin. Det var også en gave hun hadde fått til jul fra søsteren sin. Hun fikk beholde ei lampe, en skjenk og et kaffeservice. Resten ble solgt eller gitt bort. Det var
vanskelig for henne å gi slipp på dette, og hun følte det både sårt og vondt.

Sarah mister kontrollen over økonomien sin
Da Sarah hadde bodd hos ekteparet i vel en måned så fikk hun beskjed fra Geir om å la Anne styre pengene hennes til han kom tilbake. Han mente at hverken hun eller ektemannen hadde god kontroll på økonomien, og ville at Anne skulle styre den. Hun hadde bodd for seg selv siden hun var femten år og kunne det med økonomi.


Hun fikk beskjed om å gi fra seg bankkort, kode og nettbank brikke og passord. Hun fikk ikke bruke sitt eget bankkort. Sarah følte det var helt sprøtt å gjøre noe sånt. Hun var ikke klar over at hun var så dårlig med penger, men hun gikk allikevel med på det.

Sommeren 2013 skulle alle sammen flytte fra Nord Norge og ned til Geilo, men de ble der bare til august. Da måtte de flytte tilbake til Harstad. Da de kom tilbake ble alt snudd på hodet for da hadde søsteren til Sarah planer om å få henne tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling og ville umyndiggjøre
henne. Dette var noe Anne fortalte henne. Denne beskjeden tok Sarah veldig tungt. Hun kunne ikke forstå hvorfor søsteren hennes hadde så
mye imot henne. De hadde jo alltid vært så gode venner, og nå var alt plutselig snudd på hodet.

Sarah må ut på en uventet reise
På denne tiden utviklet Sarah en redsel inni seg som aldri slapp helt taket. Hver gang ytterdøren gikk opp fantaserte hun om at det var folk fra psykiatrien som hadde kommet for å tvinge henne med seg.
Av den grunn så våget hun ikke å gå ut alene. Hun ble avhengig av å være nær Anne og Tore.


Rundt den 30. november fikk hun beskjed om å finne seg en hybel i Sør- Norge. Hennes søster, politi og psykiatrien hadde funnet ut hvor i Harstad hun var og var på let etter henne. Derfor var det helt nødvendig at hun reiste fra Harstad. Hun fikk leie en hybel i Porsgrunn som Anne fortalte hun ville betale. Hun måtte for all del ikke stresse. Det kom til å ordne seg.


Den dagen hun skulle dra til Porsgrunn måtte hun haike til Lødingen for derifra å ta bussen videre til Fauske og tog derifra til Porsgrunn. Hun fikk ingen penger med seg. Det eneste hun fikk med seg var litt klær og litt mat.
Anne fortalte henne at hun ikke kunne kjøpe billett eller bruke bankkortet sitt for da ville de som var ute etter henne finne ut hvor hun dro. Så hun måtte reise uten at hun la igjen noen spor etter seg.


Dette husker hun veldig godt, fordi hun hadde bursdag den dagen hun dro. Hun tenkte mye på hvorfor søsteren hennes ville henne så vondt, og til og med på bursdagen hennes. Hun løy til bussjåføren om at hun hadde mistet busskortet sitt. Sjåføren var snill og lot henne sitte på gratis til Fauske. Det samme skjedde da hun skulle ta toget. På toget fortalte hun at hun hadde mistet togbilletten. Hun løy om at hun hadde fått seg jobb og kunne betale seinere.

Hun ble i Porsgrunn i en måned. På den tiden levde hun bare på havregrøt. Den eneste hun hadde kontakt med var Geir som hun snakket med på Facebook, og hun følte seg veldig ensom. Hun var fryktelig skuffet og lei seg over sin egen familie.

Da en måned hadde gått måtte hun dra tilbake til Harstad for politiet og psykiatrien hadde funnet både adressen og etasjen hybelen var i og det var ikke lenge før de var på døren. Hun fikk beskjed om å haike til Oslo og da var klokken tre på natten. Istedenfor å haike til Oslo slukket hun alle lys og krøket seg sammen som en ball innerst i rommet og lå helt stille. Hun var veldig redd og nervøs. Til slutt sovnet hun og våknet igjen klokken 5.30 på
morgenen. Da hadde hun fått mange meldinger og hadde opp mot tredve ubesvarte anrop.


Da hun omsider tok telefonen så fikk hun kjeft. Det ble sagt blant annet om hun virkelig ville bli innlagt, om hun ikke brydde seg om Geir, og om hun virkelig ikke forstod alvoret av det hun stod overfor. hun dro fra Porsgrunn med toget, men rakk ikke toget i Oslo. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre.
Hun fikk da beskjed om å dra til Legevakten i Oslo for å få dem til å hjelpe seg. De sendte henne videre til Nav på Frogner. Der hjalp de henne med mat, penger, tog-billett og buss-billett så hun kunne dra tilbake til Harstad.

Julen kommer men uten julegaver
Så kom julen. Vanligvis feiret hun den med familie og venner, men denne julen ble veldig spesiell. Familien var ikke som den hadde vært. Hun var fortsatt redd for at folk fra psykiatrien skulle komme og hente henne.


Hun måtte sove på en bod uten mulighet for å være ute, og ble helt paranoid på den tiden. Hun trodde at hver en bil som kjørte forbi var ute etter henne. Hun skvatt hver gang det ringte på døren. Julaften var Anne og ektemannen invitert på middag hos hennes familie og da ble Sarah værende alene hjemme. Hun var inne på boden hele tiden mens de var borte. Hun skvatt til når det kom noen på døren og ringte på.

De flytter igjen
I Januar 2014 flyttet de fra Harstad for godt. Det var meningen at de skulle leie et hus sammen med Geir og sønnen hans. Men heller ikke denne gangen dukket han opp. Han brukte fortsatt familien til Sarah og vennene hennes som en unnskyldning for ikke å komme, men det største hinderet var psykiatrien som var ute etter henne.


Han skrev til Sarah kun på Facebook, men ringte ofte til Anne og sønnen hennes. Sarah fikk på denne tiden høre fra folk som kjente dette ekteparet at hun ble lurt, at de kun utnyttet henne for penger. Dette prellet bare av på ekteparet. De sa til Sarah flere ganger at slik var det ikke, og hun måtte ikke høre på andre. Hun fikk jo bli med til Danmark, hun fikk bo hos dem og hun fikk mat av dem. Hun fikk også klær av dem, riktignok en sjelden gang. De mente at hvis de kun hadde vært ute etter pengene hennes, så var ikke hennes inntekt god nok for dem.


Sarah følte at ekteparets forklaringer hørtes plausible ut, men samtidig hadde hun en mistanke om at de løy. Men tenk om søsteren hennes virkelig ville tvangsinnlegge henne på psykiatrien og umyndiggjøre henne? Hun var ikke klar for å høre sannheten.


De flyttet inn i et hus i Øvre Årdal. Der kunne de ikke bo for det var fullt av råte, og Tore hadde astma. Da fant de et hus i Årdalstangen. Det var her Sarah fikk et Mastercard Anne hadde funnet i en postkasse, som Sarah måtte ta vare på. Anne fortalte at hun hadde blitt uskyldig dømt for å ha stjålet post fra andre. Det var ekskjæresten som var den skyldige.


De flyttet igjen og denne gangen til Innvik. Anne fortalte at hun ville Sarah skulle dra til Sverige og bruke kredittkortet. Men da kom politiet på døren. Den forrige husverten deres hadde anmeldt dem for å ha stjålet ting fra huset de hadde bodd i på Årdalstangen. Det var blant annet noen Buddha
figurer som var borte.


Alle måtte i avhør. Sarah ble redd for at politiet ville ta henne med og få henne innlagt på psykiatrisk sykehus. I stedet spurte de henne om Kredittkortet. Hun løy for ikke å sette Anne i et dårlig lys. Hun fortalte politiet at det var hun som hadde tatt det. Kortet ble beslaglagt og hun fikk 3 – 4 dager i fengsel. Da anket hun og saken ble henlagt. Politiet hadde ikke nok bevis.


Etter det måtte de flytte igjen, og denne gangen bar det til Svelgen mellom Florø og Førde. Der bodde de ei stund.

Barnevernet vil gi henne erstatning
På våren 2014 ble hun oppringt av sin daværende advokat som informerte henne om at saken nå var blitt ferdigbehandlet av Tromsø Kommune og i løpet av sommeren ville hun få erstatning fra Tromsø barnevern. Hun fikk oppreisning på grunn av dårlig oppvekst i barndommen. Hun kunne ikke håpe på et høyt beløp, og skulle få nærmere beskjed. Etter ca. tre uker fikk hun beskjed om at summen kom til å ligge på 75 000 kroner.


Etter at hun fikk vite beløpet så begynte Anne å mase på henne om at hun måtte ringe Tromsø Kommune og høre når hun fikk pengene og spørre om hvorfor det tok så lang tid. Sarah ringte hver dag i ca. fem uker til hun fikk pengene på kontoen sin. Hun hadde tenkt å bruke disse pengene til å
betale mest mulig gjeld og unne seg selv noe godt, men slik ble det ikke.


Anne tok pengene og overførte dem til sin egen konto og hun så aldri noe til dem. Hun fortalte henne at pengene var satt inn på en sperret konto som hun hadde tilgang til. Tre uker etter at Anne hadde fått disse pengene så hadde hun plutselig fått seg en ny PC i bursdags gave. Hun kjøpte ting og brukte penger Sarah mente hun ikke hadde. Hun mistenkte lenge at det var
hennes penger hun brukte, men når hun konfronterte henne med det så fikk hun kjeft og hun holdt flere ganger på å gå til angrep på henne.

Anne viser en ny og uventet side ved seg selv
Sensommeren flyttet de til Rissa utenfor Trondheim. Sarah sa noe som Anne ikke likte og fikk et slag i ansiktet. Hun ble helt paff av slaget. Det var en ny og skremmende side ved henne som hun ikke hadde sett før. Da gikk Sarah fra henne, og ble lenge ute på grunn av denne hendelsen.


På dette tidspunktet begynte hun å få tilbake selvmords tanker. Hun gikk rundt og ønsket at hun skulle dø; hun ville bare ikke leve mere.
De som hun bodde hos, som hun trodde var de eneste som brydde seg om henne, hadde begynt å vise en helt ny side ved seg som hun ikke var klar over. Derfor ville hun bare bort. Hun fant seg en plass hvor hun satt i flere timer. Det begynte å bli bekmørkt.

Hun gikk tilbake til huset, men nølte med å gå inn, for hun gruet seg til å være sammen med dem. Hun planla at hun skulle bort derifra, men det ble bare med tanken. Da kom Anne ut og sa hun angret på det hun gjorde mot henne. Hun sa at dette var første og siste gangen hun slo henne, og ba
pent om unnskyldning for at hun hadde mistet besinnelsen.


Selv om Anne angret på slaget hun hadde gitt henne, greidde ikke Sarah å glemme dette. Hun ble mere passiv og stengte seg inne i seg selv. Hun lot ingenting gå innpå henne og ble iskald. På denne tiden fikk hun beskjed om å starte en blogg hvor hun skulle henge ut sine venner og sin
søster ved å skrive stygge og vonde ting om dem fordi dem ikke ville henne noe godt.


Hun gjorde som hun ble bedt om, dels fordi hun var redd for å bli slått igjen og dels fordi hun følte sinne mot søsteren sin og vennene sine. Dette holdt hun på med en stund, men så slettet hun bloggen. Det føltes allikevel ikke greit å skrive så mye stygt om sin egen familie.

Sarah havner på sykehus men får ingen medlidenhet
Etter en liten stund så måtte de flytte igjen. Da flyttet de til Sortland. Det var i September. Etter en måned så ble hun syk. Hun hadde en stor cyste på eggstokken som sprakk og ble lagt inn på sykehus, ble operert og skrevet ut. Om natten fikk hun betennelse og ble lagt inn på sykehus på nytt.


Anne ble med henne til sykehuset og lovet å komme tilbake. Hun fikk tilbud om å bo på pasienthotellet, men hun kom aldri. Sarah ble liggende på sykehuset i en hel uke uten besøk, og hun følte seg svært ensom. Anne fortalte henne, at hun ville hun skulle skrive seg ut for hun lå nå bare i
sengen.

Sarah kom hjem igjen, men slet med smerter lenge etterpå. Legene hadde sagt at såret skulle gro åpent, det skulle ikke sys på noen som helst måte. De hadde prøvd å gå inn ved navlen, men hadde mislyktes. Det førte til en betennelse i navlen. Hun dro til Harstad for å få en annen vurdering om
såret. Da ble hun innlagt på Stokmarknes sykehus og fikk behandling. Hun kunne være hjemme etter det, men måtte på sykehuset for mere behandling. Hele denne perioden hun var syk fikk hun lite oppmuntring og omsorg.

Anne slår henne for andre gang
Når Sarah var ferdig med behandlingen og var blitt frisk, skulle hun bytte rom fra kjelleren og opp. Mens hun stod og brettet klær og la dem i skapet så kom Anne og klappet til henne og kjeftet på henne. Hun forstod ikke hva som hadde utløst denne reaksjonen fra Anne, og det føltes svært urettferdig.


Etter den hendelsen snakket ikke Sarah med henne eller ektemannen på lenge. Hun planla å ta med det aller mest nødvendige av tingene sine og stikke av på natten. Men etter en liten stund så kom Anne og ba om unnskyldning, og ville gi henne en klem. Sarah hadde ikke noe lyst til dette, men lot henne allikevel klemme henne, fordi hun var redd for å bli slått igjen. Nå hadde Sarah mistet all tillit til Anne.


Broren til Anne hadde lagt merke til hvor dårlig Anne og Tore behandlet Sarah. Han spurte dem om Sarah var deres fange, for hun kunne ikke gjøre eller mene noe annet enn dem. Men Anne og ektemannen mente at det ikke var tilfelle. Men på tross av dette fortsatte de å behandle Sarah dårlig. Hun fikk beskjed om at hun burde oppføre seg, hvis ikke så skulle de stenge henne inne i jordkjelleren. Siden familien og venner ikke ville ha noe med henne å gjøre, ville ingen savne henne eller legge merke til at hun var borte.


Det var en jordkjeller under huset. Der var det et stort rom, en bod, et soverom og et rom som stod tomt og som hadde jord til gulv.
Sarah ble sjokkert over truslene til Anne, men hun våget ikke å si henne imot. Hun begynte å utvikle en redsel for henne.


Geir skrev nesten ikke til henne lenger. Det var alltid en unnskyldning for hvorfor han ikke kom, den ene historien verre enn den andre. Han fortalte en gang at han hadde fløyet til Tromsø, og blitt låst inne og deretter banket opp og knivstukket av hennes familie. En annen historie gikk ut på at han
måtte opereres og behøvde 10 000 kroner til operasjon.

Broren til Anne har skumle planer

På den 1. juledag 2014 fikk de besøk av broren til Anne. Han hadde med seg noen kvinner som han skulle lure. Men etter mye om og men forstod disse kvinnene at de var i ferd med å bli lurt. De ville dra derifra og begynte å ringe på dørene i flere hus. Sarah fulgte etter dem og fortalte at dem de ville ha kontakt med var på ferie. Da slo en av kvinnene Sarah. Sarah tok igjen og slo henne i ansiktet før hun gikk videre.


Etter jul så ble de kontaktet av politiet for å ha vært truende og slem mot disse kvinnene. Sarah hadde nylig blitt slått veldig mye av Anne så hun ga en falsk anmeldelse på den kvinnen som hadde slått henne. Hun fikk politiet til å tro at det var verre enn det var.

Sarah’s tid som kriminell starter
I Januar 2015 fikk Sarah en melding fra Geir om at de måtte få tak i penger for det var noe han måtte betale. Da foreslo Sarah at de kunne bruke av hennes erstatningspenger, men det var Geir uenig i. Han ga beskjed om at de ikke skulle bruke de pengene, for det var penger de trengte. Han oppfordret dem heller til å finne andre måter å få tak i penger på.


Sarah lurte på hvordan, og fikk melding tilbake om at hun og kanskje Anne kunne begynne å lete etter mannfolk som kunne være villig til å betale dem for en reise. Det var en reise de ikke trengte å ta, og hun satte seg på bakbeina for det ville hun ikke ta del i. Da kom plutselig Anne ut av rommet sitt og nærmest sprang på henne. Hun begynte å slå henne og
rope til henne, og fortalte at hun bare hadde å gjøre som Geir sa, fordi hun var kjæresten hans og det var hennes ansvar å skaffe penger slik som han sa.


Motvillig måtte Sarah sette seg ned og søke på singel grupper for å finne menn hun kunne spørre om penger fra. Hun la ikke noe særlig i dette, for det føltes ikke riktig å gjøre det, men fikk litt penger her og der. Når det kom inn penger, så fikk hun beskjed om å finne en ny mann å spørre.


Det var i denne perioden at volden mot henne ble mere aggressiv. Noen ganger løy Sarah, og sa at det kom inn penger når det ikke gjorde det. Hun ga forklaringer som at; han har blokkert meg. Han har lurt meg.
Da begynte Tore å presse henne til å spørre etter mere penger.
Han kunne spørre henne: «Har det kommet inn penger?»
Dette spurte han om mange ganger. Hvis hun ikke gjorde som han ba om ble hun slått. Dette pågikk fra januar 2015 til juli 2015.

Anne svindlet også menn, og hun var den som fikk inn mest. Hun brukte pengene på nettkasino, reiser og innkjøp av ting til huset. Halvparten av pengene ble brukt på sønnen hennes, Erik, som interesserte seg for skytevåpen. Han fikk ofte nye luftvåpen og softguns.


Erik hadde vært i et fosterhjem tidligere, men hadde nå flyttet hjem til faren sin på Sortland. Han var ofte på besøk hos moren sin. Han var medlem i en Skyte-klubb. Han hadde også et startvåpen han brukte å skyte blink med. Erik la merke til hva Sarah gjorde. Anne forklarte han at det var mange personer som skyldte Sarah penger, og at det var det som var grunnen til at hun ba om penger fra menn. Han la også merke til at
Anne og Tore sjekket telefonen hennes for å se hvem hun hadde kontakt med.


Siden hverken Anne eller Tore var interessert i skytevåpen, følte Sarah for å følge Erik sin interesse for de tingene. Hun sa hun ville være med å skyte et par ganger. En annen ting som Erik hadde fått med seg var at Anne var veldig aggressiv mot Sarah. Disse observasjonene skulle vise seg å få negative følger for Sarah.


I Juni var Sarah med Erik på skyting i skogen. Han ville teste hvor kraftig våpenet var, og ba henne om å stå i ro fordi han ville teste kraftigheten i våpenet sitt. Det var runde plastkuler som ble brukt, og de gjorde ganske vondt når hun ble truffet.


Sarah ropte: «Au, vær så snill, ikke gjør det.»
Hun ville ikke være med flere ganger. Men da truet han henne med å lyve til moren sin og si at hun hadde gjort stygge ting mot han. Hun fant seg i det, fordi hun var så redd for Anne. Hun ble en levendes blink for han.


Han sa: «Jeg kan skyte på deg så mye jeg vil og hvis ikke så kommer jeg til å si til mor at du har gjort meg noe slik at du får juling».


En dag var Sarah i dusjen. Hun hørte at det ble skutt med våpen i nøkkelhullet til baderomdøren. Det ble en veldig høy lyd. Da hun gikk ut av døren skjøt både Erik og Tore med luftgevær mot henne. Hun skvatt skikkelig. Så når hun gikk forbi Erik sa hun: «Ha ha, så morsomt».


Da ladet han luftgeværet på nytt og skjøt, slik at hun følte et kraftig lufttrykk mot øret sitt. Da ble hun irritert på han, og sa at det var unødvendig og dyttet til han. Da hoppet han på henne og kløp og
kloret henne i ansiktet og inne i munnen, og prøvde å klemme inn øynene hennes. Da kom Anne imellom dem. Hun dyttet henne ut av badet og inn på et rom. Sarah mistet balansen og ramlet ned på sengen. Anne satte seg opp på henne, og begynte å slå henne med hendene, lugget henne og tok tak i ørene hennes og rev og slet i dem. Hun slo løs en tann på Sarah som hun svelget på natten.

Erik hadde fått det for seg at det var greit å gjøre hva han ville med Sarah, fordi han visste hvor redd hun var for moren hans. Han begynte å gjøre flere ting med henne mot hennes vilje. Han startet å bruke Sarah som en prøve dukke på kyssing før han fikk seg sin egen kjæreste. Han kysset på henne hele tiden.

Hun husket at hun dyttet han bort en gang og traff adamseplet hans. Da tok han kvelertak på henne og låste henne i armhulen og albuen og halsen. Hun prøvde å vri seg unna, men lyktes ikke. Da ga hun opp, og trodde at hun kom til å dø. Da slapp han taket i henne og to minutter etter at han hadde sluppet taket kom Tore inn i rommet.

Da sa sønnen: «Se her hvor lett det er å drepe Sarah». Så tok han kvelertak på henne igjen, og når han slapp taket lo Tore og gikk ut av rommet. Sarah hev etter pusten og hostet og harket mens hun gikk inn i huset. Hun sa ifra til Anne, om hva sønnen hennes hadde gjort. Anne ble hverken sint eller sur. Hun gikk rolig inn på rommet til sønnen, og sa at det var ikke greit og sånt måtte man ikke gjøre.

Sarah sa at hun vurderte å dra til Legevakten. De bodde langt unna sykehuset og hadde rett på rekvisisjon til drosje.
«Det måtte hun ikke finne på å gjøre», sa Anne. Sarah skjønte at hun var redd de skulle finne ut at det var vold i hjemmet. Hun ble bedt om å drikke
et glass med saft for å åpne for eventuelle blokkeringer.


Nå hadde Sarah fått nok og ville ta med sine ting og stikke derifra. Da sa Anne at hun skyldte henne mere penger enn den trygden hun hadde fått på kontoen sin i løpet av den tiden hun hadde vært hos dem. Det ble ca. 250 000 kroner, og det betydde at hun skyldte dem 500 000 kroner, som ble
300 000 – 400 000 kroner etter skatt. Dette visste hun for hun hadde kontroll på bankkontoen hennes.


Anne fortalte henne også, at hvis hun prøvde å dra fra dem, ville det skje stygge ting med henne. Disse truslene gjorde at Sarah fortsatte å bo hos dem.

De drar til Danmark for å møte en mann som Anne svindler
Anne hadde kontakt med en mann på Facebook. Hun inviterte han med til Danmark, og lovet at han skulle få møte ei dame der. For å få råd til dette tok han opp et lån, og sendte penger til Anne. Både Anne, Tore og Sarah ble med på turen. De møtte mannen i Oslo. Sammen skulle de møte damen hans på danskebåten, men hun dukket ikke opp.


Sarah måtte sove i samme lugar som han, og hun ble tvunget til å ha sex med han. Hun våget ikke å sette seg mot Anne. Hun skrudde av alt som var av følelser og gjorde seg iskald. Anne og Tore fikk Sarah til å gå med på å fri til han, sånn at han kunne flytte sammen med dem til Sortland. Hun hadde ingen følelser for han og ville ikke være sammen med han. Allikevel gjorde hun som de sa, for hvis ikke ville hun få juling.


Når de var kommet tilbake til Norge så skulle mannen hjem for å hente tingene sine og komme flyttende opp til Sortland for å bo med dem. Anne fortalte Sarah at han skulle bare være der ei stund og så skulle hun ta livet av han ved å dytte han ned den bratte trappen til kjelleren. Deretter ville hun grave han ned i jordkjelleren. Det var ingen som ville savne han, for han var en einstøing.

Anne ville få kontroll over Facebook-kontoen hans, og ingen ville merke noe. Sarah ble skremt av hva Anne ville gjøre med denne mannen. Hun tenkte at dette sa hun fordi hun ville skremme henne fra å dra fra dem.
Mannen kom til Sortland, men av grunner hun ikke visste om, ble han der bare i en måned. Det Sarah ikke visste var at han hadde gitt fra seg bankbrikken og innlogging til nettbanken til Anne. Hun hadde overført hele trygden hans til hennes konto. Pengene kom inn når han var dratt derifra.


Han anmeldte dem, men saken ble senere henlagt. Anne hadde et veldig høyt forbruk, og brukte mye av pengene på nettkasino. Hun fikk penger fra
Nav, men Tore fikk bare sosialpenger. På Sortland hadde de betalt noen få husleier. Det var snakk om at Tore skulle jobbe for husverten for å dekke husleia, som adventist.

Sarah får uventet hjelp fra ei tidligere venninne

Nå var Rita langt nede psykisk, og hadde det svært vondt inni seg. Hun tenkte at det var bedre å få vite sannheten om sin familie og venner, enn å holde det gående som nå. Den beslutningen førte til at hun tok kontakt med ei av sine bestevenninner. Det var henne hun hadde blitt tvunget til å kutte
kontakten med.


Hun skrev lange meldinger til henne. Bestevenninnen trodde først at hun ikke hadde noen gode hensikter når hun kontaktet henne for hun endte med å være slem og vond mot henne i tidligere mailer til henne. Men denne gangen trengte hun virkelig å vite at hun betydde noe for henne for hun
var på randen til å ta sitt eget liv.


Venninnen visste ikke hva hun skulle gjøre, men hun betrygget henne med at hun fortsatt var glad i henne, og at hun ville ha henne tilbake som sin bestevenn så lenge hun kom seg bort derifra. Slik begynte Sarah å planlegge flukten fra det helvete hun hadde rotet seg bort i.

De blir anmeldt for svindel
Anne skulle på avhør. Hun og Tore skulle sitte på politistasjonen og vente på at hun ble ferdig med avhøret sitt. Som regel brukte Tore å passe på Sarah og holde henne under oppsyn når han skulle i møter, men denne gangen skulle han ringe kontorer og gjøre andre ærend. Derfor fikk hun fritt spillerom på politistasjonen.


Hun tok kontakt med ei dame som satt i resepsjonen, og spurte litt rundt i forhold til det å bli utsatt for vold, som om det ikke var henne det gjaldt.
Hun sa at Sarah måtte vente litt. Etter hvert kom det ei politidame som begynte å snakke med henne. Sarah begynte å snakke som at hun kjente noen som ble utsatt for vold. Men jo mere hun fortalte dess vanskeligere ble det å være upåvirket. Hun begynte å gråte og innrømte at det var henne selv som ble utsatt for vold, og lurte på hva hun kunne vente av dem om hun skulle få hjelp.


Politidamen ba henne om å vente, men dro persiennene ned så ingen kunne se Sarah utenfra. Sarah kjente allikevel at hun ble nervøs for at Tore skulle oppdage henne og ba henne om å skynde seg. Når politidamen kom tilbake så ble hun med henne til et kontor. Der stod det ei politidame til og en politimann. Mannen var innsatsleder. Han fortalte henne om hennes alternativ, som var enten psykiatrien eller krisesenteret.


Hun ble rådet til å velge psykiatrien. Men siden hun etter en stund ville bli sendt hjem og hjemmeadressen var Sortland, valgte hun krisesenteret. Før hun dro derifra leverte hun fra seg mobilen hun hadde brukt til politiet, som ikke var hennes. For hun ville ikke ha mere kontakt med
Anne og Tore. Livet med dem skulle være et avsluttende kapittel i livet hennes.

Hun tar livet sitt tilbake
Dagen etter dro hun med politiet for å få tingene sine, men hun fikk ikke tak i dem. Anne og Tore var ikke hjemme og de fikk ikke tak i husverten. Så hun måtte reise derifra med uforurettet sak. Anne og Tore leverte tingene hennes til politiet en annen dag, men det var kun to vesker med stort sett bare søppel.


I veskene lå det også et minibankkort, bank-id, og hus-nøklene Anne hadde stjålet fra mannen fra Danmarksturen. Disse tingene lå i veskene, mest sannsynlig for å lure politiet til å tro at Sarah hadde stjålet disse tingene. Sarah sine personlige ting ble solgt på Facebook. Det var klær og sko og lampen hun hadde arvet fra moren og faren sin. Hun ble veldig lei seg, for nå hadde hun ingenting fra hennes foreldre.


Politiet spurte henne ut om tingene fra Danmarksturen i et langt avhør. I begynnelsen sa hun at hun ikke visste noe om dette, men så bestemte hun seg for å legge alle kortene på bordet, og fortalte at Anne hadde stjålet tingene. Det gjorde at Anne ble innkalt til avhør.


Hun fortalte også om svindelen hun hadde tatt del i. Sarah anmeldte Anne og Tore for vold, når ting hadde roet seg. Hun anmeldte Erik for skyting p
henne, men det ble henlagt pga bevisets stilling, fordi det ble kjørt motbevis mot henne. Hun ble anklaget for å ha nakenbilder av Erik på mobilen som Sarah hadde. Det var ikke riktig.

Hun vet ikke om politiet sjekket mobilen i ettertid. Hun opplevde i alle fall at det ikke ble gjort grundige undersøkelser om dette. Sarah mente at de kunne finne bevis på at han hadde skutt på henne, og når politiet ikke fulgte dette opp, føltes det både urettferdig og meningsløst.

Sarah flytter tilbake til Tromsø

Den 1. Juli dro Sarah til krisesenteret i Tromsø. Det var ikke bra å være på Krisesenteret i Sortland, for da kunne hun risikere å møte på Anne og Tore. Da hadde det gått litt over to år siden marerittet hos ekteparet startet.
Hun ble også spurt om hvor hun kunne tenke seg å dra; «Tromsø», svarte Sarah.


Da hun kom til krisesenteret der fikk hun en psykisk ettervirkning av det hun hadde vært igjennom og ble innlagt på psykiatrisk. Hun tilbrakte ca. tre til fire uker der. Da var det blitt August, og hun fikk en telefon fra Anne.
Det gjaldt tingene hennes. Anne sa at hun hadde fått telefonnummeret av politiet. Sarah hadde da fått seg et nytt telefonnummer. Før denne telefonen fra Anne kom, hadde noen ringt til henne, og de la bare på uten å si noe. Hun opplevde det som telefonterror. Hun visste ikke om det var Anne, men
fortalte til personen i telefonen, at neste gang ville hun kontakte politiet.


Sarah ringte til politiet og spurte om de hadde gitt Anne telefonnummeret hennes. Politiet sa at dette ikke stemte. De hadde bedt Anne om å ta kontakt med husverten. Det var han som skulle ta kontakt med Sarah.
Husverten fortalte at det var ingenting igjen i huset. Da hadde Anne og Tore flyttet derifra. Dette fulgte ikke husverten opp.

Familien blir gjenforent
Sarah begynte å bli sterkere. Hun fikk kontakt igjen med søsteren sin, og de fant tilbake til hverandre. Hun har to bestevenninner og har kontakt med begge. Når Sarah tok kontakt, lurte de på hvorfor hun ville snakke med dem. Var det for å være stygg mot dem igjen?

Sarah fortalte om alt som hadde skjedd. De ble veldig sjokkert. Hun ble skrevet ut fra psykiatrien, og kom tilbake til Krisesenteret og hadde et møte med dem. De fortalte at faren var over, og at nå kunne ikke Anne og Tore skade henne mer. Hun var så redd for at de skulle ta kontakt med henne igjen.

Vi hopper frem til sommeren 2017
Den 26. Juni var hun i Tingretten. Hun ble dømt til seks måneders ubetinget fengsel. Advokatene til Anne og Tore var ikke tilstede under Sarah sin forklaring under retten. De var utenfor, på gangen. Det tok lang tid for Sarah å fortelle hele historien sin.


Det var dommeren, og to andre tilstede der. Hun følte seg fri til å si hva hun ville. Hvis advokatene hadde sittet inne i tingretten, ville hun ha følt at hun ikke kunne si alt hun hadde på hjertet. Aktor mente at Sarah måtte få fire måneder i fengsel. Men hun fikk seks måneder utebetinget i stedet, og da kunne hun ikke søke fotlenke. Det kunne hun ha gjort hvis det hadde blitt fire måneder.

Sarah og advokaten hennes anket, og den gikk igjennom. Da fikk hun to måneders betinget fengsel og to års prøvetid. Hun ble på en måte frikjent, men på en måte følte hun at hun ikke ble det. Betingelsen er at du ikke kan gjøre noe galt på de to årene. Blir du dømt for noe annet, får du to måneder i tillegg. Tore fikk et år, anket til lagmannsretten, men lyktes ikke med å få det gjennom. Anne fikk et år og seks måneder.

Krisesenteret tilbyr henne et sted å bo
Hun fikk tilbud fra kommunen om å få en krisebolig etter at hun hadde hatt møte på Krisesenteret. Det var en hybelleilighet på et hotell. Men etter en samtale med Nav fikk hun ikke bo i den leiligheten der lenger. Hun måtte bo på hybel med mange andre. Det var tjueseks personer som bodde der i
tillegg til henne med ulike rus- og alkoholproblematikk i tillegg til innvandrere.


Etter å ha sett hvordan det var der, ville hun ikke bo der og leverte nøkkelen tilbake. Da flyttet hun inn hos søsteren sin og kjæresten. Hun har bare en søster, og tre halvsøsken som hun har lite kontakt med.
Der ble hun boende en stund til hun fikk en egen leilighet. Så flyttet hun inn sammen med ei venninne og søsteren hennes. Dessverre ble venninnen og søsteren hennes uvenner, og det endte med at hun måtte flytte ut.

Sarah blir samboer
På denne tiden hadde hun fått en kjæreste, De valgte å flytte sammen. Dette var rundt Januar 2017. Det var den tiden hun ventet på tingretten. Hun fortalte samboeren hva som hadde skjedd og opplevde å få stor støtte fra han og hans familie.


Da denne historien ble skrevet sonet Anne og Tore straffen sin i fengsel. Sarah lurte på hva Anne og Tore ville gjøre når de får vite at Sarah fikk så mild straff, og er engstelig for hvordan det vil bli når de kommer ut av fengsel. Disse to har vært i en annen rettsak etter dette, fordi de begynte å svindle andre da Sarah hadde dratt derifra.


I dag vet vi at Tore har gått fra Anne, og har tatt ut skilsmisse. Sønnen vil ikke ha noe med moren sin å gjøre. Han ble medskyldig i svindel, fordi han hadde mottatt penger fra menn som hadde anmeldt ekteparet. Hans bankkonto var innblandet, og han fikk samfunnstjeneste for det.

ETTERORD
I ettertid har mange fortalt Sarah, at hun kunne dratt fra Anne og Tore på et mye tidligere tidspunkt. Men så enkelt er det tross alt ikke. Hun trodde at hun ikke hadde noen å dra til. Hun trodde at familien ville tvangsinnlegge henne, og hun ville ikke bli umyndiggjort.


Hun spurte: «Hva om alle hadde sagt at det som ble sagt om familien min og vennene mine var sant?»


Hun var ikke klar for å vite sannheten. Hun visste heller ikke om hun ville vite. Når det gjelder Geir, hadde hun veldig tidlig mistanke om at han ikke fantes. Men Anne og Tore fant alltid plausible grunner for alt som skjedde, og som hun trodde på. Familien og vennene hadde sjekket om Geir fantes i ligningspapirene, og visste med stor sikkerhet at han ikke fantes.

Sarah slet med dette. Hun ville at alle skulle tro at Geir fantes. For henne ble det vanskelig å innrømme at han ikke eksisterte. Hun fant alltid trøst i at han aldri dukket opp. Hun kunne si: «Ja, ja, han kommer nok». Sarah forsvarte sine egne handlinger.

Men da hun ble bedt om å svindle andre menn, våknet noe inni henne. Den måten hun svindlet menn på, minnet henne om hvordan Anne og Tore behandlet henne. De hadde tatt fra henne bankkontoen og hadde full tilgang til hennes penger. Det var da hun forstod at også hun ble lurt.


Hun hadde nok gradvis skjønt dette, men ville bare ikke tro at Anne og Tore kunne være så simple mot henne. Hun hadde forsvart alt de hadde gjort mot henne, fordi å innrømme at hverken familien eller vennene hennes eller Anne og Tore ikke var glad i henne, ble for vondt å leve med.


I ettertid fikk hun følelsen av å ha vært som ei marionettdukke fra helvete. Da hun kom ut av det og fikk muligheten til å få avstand til alt som hadde skjedd, greidde hun å ta innover seg hvor ufattelig vondt det hadde vært å bo med dem.


I dag har hun et stabilt liv med en flott kjæreste, og hun har kontakt med familien sin og vennene sine. Hun har planer om å ta generell studiekompetanse for å bli sykepleier eller barnevernspedagog.


Men hun sliter med ettervirkninger. Hun har hodepine etter å ha blitt slått så mange ganger, og sover dårlig om natten på grunn av gjentagende mareritt. Hun kan våkne med følelsen av at noen sitter på henne, som gjør at kjæresten ikke kan holde rundt henne. Det er det som trigger følelsen. Hun sliter også med skyldfølelse etter svindelen hun var med på.


I dag er det kommet frem flere ting hun ikke visste om da hun var hos Anne og Tore. Årsaken til at de måtte flytte så mange ganger, var fordi Anne og Tore ikke betalte husleie, og ble kastet ut. Da de bodde i Harstad, måtte de flytte derifra, fordi Tore hadde hatt sex med ei jente under 15 år.


Jeg spurte Sarah om hvordan hun tenkte da hun tok kontakt med politiet på Sortland. Jeg lurte på om hun hadde improvisert. Da fortalte hun at hun tok en sjanse, men hadde Tore kommet, hadde hun ikke tatt kontakt med politiet.


Jeg er veldig glad for at hun våget å ta den sjansen. Hvis ikke hadde hun kanskje vært hos Anne og Tore i dag også.

Mine tanker:
Dette blir nok bare spekulasjoner, men jeg tror at Anne og Tore ble en erstatning for hennes foreldre som begge var borte på denne tiden. Hennes barndom var veldig ustabil, og manglet viktige verdier som kjærlighet og omsorg, og kan ha vært en årsak til at hun begynte med selvskading. I tillegg har hun prøvd å ta sitt eget liv.


Så da hun møtte Anne og Tore hadde hun ikke så store forventninger til foreldrerollen. Vi vet også at barn av alkoholikere har lett for å skylde på seg selv. De tror at det er deres feil uansett hva som skjer. Så jeg tror hun rettferdiggjorde den psykiske og fysiske volden hun ble utsatt for ved å tro at det var hennes feil.


Jeg tror at årsaken til at hun drar til Anne og Tore, er hennes lengsel etter kjærlighet. Hun tror at Geir er en snill og god mann, som vil henne vel. I starten så er Anne og Tore snille mot henne, men etter hvert så viser de sin sanne side.

Dette mener jeg var Anne og Tore’s plan fra begynnelsen. De ville lokke Sarah til seg, og bruke henne til sin egen fordel. De kjente til bakgrunnen hennes, at begge foreldre var døde, og at hun bare hadde en søster igjen. Hun var ubeskyttet og sårbar på mange måter. I tillegg har hun en snill, god, naiv og godtroende personlighet. Det gjorde henne til et lett bytte for kyniske misbrukere som Anne og Tore.

Når de i begynnelsen var snille og vennlige mot henne, var det for å få henne til å slappe av og utvikle tillit til dem. Dette minner meg om kjærlighetssvindel som skjer utelukkende over mail og telefon.
Når de har fått offeret til å åpne seg for dem og føle seg trygge, viser de plutselig en annen side av seg selv.


I Sarah’s tilfelle ble hun slått hvis hun ikke gjorde som de sa. Hun kunne også få kjeft når hun ga uttrykk for noe som ikke passet inn i Anne og Tore’s forventninger om henne. Jeg skriver om dette på nettsiden, hvor jeg forklarer årsaker til hvorfor ofre for nettsvindel blir værende i et forhold som er dårlig. Jeg skriver også om hva slags type mennesker svindlere og
misbrukere ønsker å tiltrekke seg. Sarah var et svært sårbart menneske, og savnet sårt at noen brydde seg om henne, og ble et lett bytte for rovdyr som Anne og Tore.


Da jeg hørte historien til Sarah første gangen, ble jeg nesten satt ut. Jeg kunne virkelig ikke tro at mennesker kunne være så slemme og kyniske mot et snilt menneske som Sarah. Det handler nok om min egen naive tro på at det finnes alltid noe godt i alle mennesker, og at alle kan forandre seg, bare de får sjansen til det.


Dessverre er ikke verden slik. Det vil alltid finnes mennesker som ikke vil en godt, og det er viktig å beskytte seg mot dem. Jeg er glad for at Sarah har opplevd å finne en god familie og at hun har et stabilt liv nå. Jeg vil ønske for henne, at også ettervirkningene av svindelen vil bli blekere med årene.