Søndag den 23. juni – Jeg har en venn

Hun er også min karriereveileder. En kvinne på min alder. Klok. Liten i kropp, men stor i alt annet. Lett å bli glad i. Vil gjøre alt for meg. Jobber utenom arbeidstid for at jeg skal lykkes å nå mine mål, som er å få en jobb jeg vil trives med.

En dag skrev hun en attest til meg. Den dekket en hel A4 side. Masse ord og setninger om meg. Fine ord. Superlativer. Vakkert formulert. Som hun hadde jobbet med på kveldstid, for å hjelpe meg til å se meg selv.

For å si det som det er, så ble jeg helt satt ut.

Dette var dagen før intervjuet til en aktivitørstilling på et sykehjem. Under hele intervjuet føltes det som om jeg ikke var tilstede i meg selv. De kunne se meg, den fysiske kroppen, det ytre skallet, men tankene mine, måten jeg svarte dem på, viste at jeg ikke helt trodde på at jeg kunne gi dem det de ville ha.

Uten å være klar over det hadde jeg begynt å tvile på om jeg var den rette personen for dem. Fordi jeg satte spørsmålstegn til om det som stod i den attesten virkelig kunne være sant. Og det er da det gikk galt. Hvis man skal lykkes å få en jobb så må man tro med hele seg at man kan få den.

Du har sikkert allerede gjettet det. Jeg gikk ikke videre. Det tok meg en helg å finne ut av hva som hadde skjedd. Jeg hadde så mange forhåpninger til den jobben, følte den var veldig riktig for meg. Men jeg var egentlig ikke klar for å omfavne den. Jeg var ikke klar for å se hele meg, de fine kvalitetene jeg har i meg.

Å jobbe med seg selv på det indre plan krever tid, masse tålmodighet og mye kjærlighet til en selv og prosessen. For det er en prosess som varer livet ut. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått muligheten til å lære så mye om meg selv, og jeg løfter meg selv steg for steg.

Men noen ganger kan det å bli kjent med meg selv oppleves svært krevende. Det kan føles som å klatre opp et bratt fjell og samtidig være i dårlig fysisk form. På veien opp blir man sliten og må stoppe flere ganger for å trekke pusten. Kanskje også føle for å gi opp og gå ned igjen.

Kanskje velger man stier som tar en vekk fra stedet man ønsker å komme til. Eller man velger en sti som fører til en annen opplevelse enn man trodde man skulle få, som kan ende i ny selvinnsikt eller kanskje en følelse av å aldri komme i mål med noe, som kan gjøre veien til selvinnsikt mere kronglete. Uansett, så er det for meg en metafor som handler om livet og veien til selvinnsikt, som er mitt ultimate mål.

For meg føles det noen ganger som en seier å nå toppen. Andre ganger er jeg ikke nødt til å gå helt opp. Jeg kan sette meg ned på en stein og være fornøyd med innsatsen og ha det bra med det. Jeg tror at selvinnsikt er noe man får oppleve på vei til noe, eller når man bare er.

Det er svært hyggelig og tilfredsstillende å nå et mål, men det er veien dit som er mest spennende. Det er blant annet svært tilfredsstillende at jeg evner å legge opplevelser bak meg og gå videre. Som det siste intervjuet jeg deltok i. Det kommer nye sjanser og muligheter hver eneste dag.

Jeg vet at den dagen jeg er klar vil jeg få jobben.

I kjærlighet fra Tove

P.S. Jeg er stolt av deg