MIN HISTORIE

«Å blottlegge seg som offer for svindel er å virkelig stikke hodet inn i et vepsebol. Det oppleves som svært ubehagelig».      Tove Løken

 

FORORD TIL MIN HISTORIE

Denne hendelsen sendte meg rett inn i en formidabel livskrise som tvang meg til å se på meg selv på en annen måte enn før. Jeg valgte å gjøre noe med det, og ikke bli værende i mørket. Hvis trollet skal sprekke må det opp i lyset.

Det at jeg ønsker å fronte temaet kjærlighetssvindel oppleves som et høyrisikoprosjekt for meg, men jeg var allikevel aldri i tvil om at det var det jeg skulle gjøre. Jeg bare visste at jeg måtte, og at det ikke var andre alternativ.

Jeg har vært i nettavisen, i Norsk Ukeblad, på klikk.no og sikkert på mange andre steder jeg ikke vet om. Jeg er ute der, med fullt navn, med bilde og den flaue historien min. Blottlagt for alle og enhver som har interesse av å lese om meg. Jeg blir gjort narr av, blir kalt for stygge ting, blir møtt med mange forutinntatte meninger. Noen får meg til å føle meg som det dummeste mennesket på jord.

Mulighetene til å få jobb vil mest sannsynlig minke fordi arbeidsgivere normalt vil stille spørsmålstegn til min karakter. De tror kanskje jeg er dum. De tror kanskje jeg betyr trøbbel.

Men jeg forstår på et dypere plan at jeg kan ikke la være å gjøre dette på grunn av sånne ting. Da ville jeg virkelig miste meg selv, og det er ikke et alternativ for meg. Derfor ble det bok.

Min historie er ganske lik de andre historiene som handler om kjærlighetssvindel. De fleste ofre blir kjent med en person som gir seg ut for å være en annen. De opererer med falske profiler og fiktive historier og de fleste holder til i Vest Afrika, i land som Nigeria og Ghana.

Jeg får telefoner fra fortvilte mennesker som har havnet i samme fella som meg. Det varierer hvor ofte jeg blir kontaktet, men i perioder kan det være ukentlig, og historiene er sammenfallende like.

Akkurat som meg så er det flere som har valgt å fortelle åpent om sin historie til media. Men jeg er kanskje den eneste som har opprettet en nettside om kjærlighetssvindel i Norge og har valgt å fronte teamet med fullt navn og ansikt. Så jeg føler jeg er ganske alene om dette arbeidet, men så lenge det føles meningsfullt for meg, så vil jeg holde det gående.

Hva kan jeg si om dette. Denne opplevelsen tok nesten rotta på meg. Den var brutalt tøff. Jeg har nok aldri følt meg så ydmyket, så skamfull, så redd, så sint noen gang i hele mitt i alle fall voksne liv. Jeg har vært mye forbannet, og følt på et sydende raseri inni meg, og det har vært disse eksplosive følelsene som har vært drivkraften for å skrive denne boken.

Jeg mener selv at jeg vanligvis evner å være kritisk og ta gode avgjørelser for meg selv, men i denne sammenhengen var jeg i en sårbar periode av livet mitt og var kanskje mere utsatt følelsesmessig for personer som «David».

Jeg har ofte tenkt på hva som gjorde at jeg ble så sugd inn i dette, at jeg ikke greidde å se hva som var sant og ekte. Siden jeg var inne på en nettside som var legitim og hadde et godt rykte, tenkte jeg kanskje ikke på at det kunne være personer der som ikke var ekte. Det var aldri i mine tanker. Det er også en taktikk svindlere bruker, at de opererer gjennom legitime dating tjenester i håp om at ofre vil tro at alle brukere er genuine og ekte.

I løpet av den tiden jeg hadde kontakt med han, endret jeg meg fra å føle meg trygg til å bli ei utrygg, lita og redd jente. Faktisk så ble jeg mer og mer selvutslettende for hver dag som gikk. Det vil ikke være for sterkt å si at jeg mistet meg selv på veien.

Da jeg skjønte jeg var blitt svindlet ble jeg veldig skuffet over meg selv. Det var lett å gli inn i merkelapper som godtroende, naiv, dum, og det verste av alt; grådig.

På grunn av noen få kritiske tilbakemeldinger hadde jeg også i en periode veldig lite empati med meg selv, som resulterte i selvforakt. Det førte til at jeg også vurderte andre ofre for nettsvindel på samme måte som meg selv med harde og kritiske øyne. I den perioden var jeg også sint og bitter.

Det jeg kanskje har følt mest på er de økonomiske konsekvensene. Jeg ble personlig konkurs av dette, og det har gitt meg utfordringer jeg har vært nødt å ta tak i.

Jeg har, som sagt, vært mye forbannet. Det er nok det som har holdt meg oppe. Men også min evne til å være selvironisk og til å le av meg selv, i tillegg til masse empati for den jeg er. Jeg er stolt av meg selv og min evne til å gå videre i livet til tross for det jeg har vært igjennom.

Hvis man skal overleve må man bare reise seg igjen etter fallet. Det finnes ingen annen vei, hvis man virkelig ønsker å bli en overlever. Det har sine «ups and downs» og innimellom skinner solen sånn at man glemmer at man står i det opp til knærne. Og innimellom så føles livet ganske bra og man behøver ikke solen for å glemme, men for å anerkjenne at livet også har sine gode sider.

Jeg har i ettertid av svindelen blitt brutalt ærlig med meg selv. Det har også gjort at jeg ikke ønsker å skjule noe hverken for meg selv eller andre. Det vil du merke når du leser min historie, og jeg håper det kan inspirere deg som enda ikke har fortalt din historie til noen.

Jeg ønsker deg god lesning.

                                                                   

«Det var bare en tunnel, mørk og ensom; min.»

                        – Ernesto Sabato  –                 

APRIL 2018

Jeg har akkurat funnet ut at jeg er blitt lurt. Jeg tar meg til hodet som snurrer rundt og rundt og tvinger meg ned i en stol. En plutselig bølge av kvalme fyller hele kroppen. Så begynner jeg å gråte eller egentlig er det hulking som får kroppen til å riste ukontrollert.

Jeg føler meg fortapt og ser bare et svart hull som jeg faller ned i. Det er ingenting å gripe fatt i på veien ned. Jeg legger meg ned på sofaen og gir meg hen til det svarte mørket som omslutter meg. Følelsen av svik er nesten ikke til å holde ut. Jeg har ingen vilje til å gå videre. Livet ebber på en måte ut.

Jeg ligger der og føler på dette svarte, seige som martrer meg og ser ingen vei ut av det. Jeg vet ikke hvordan jeg kan leve med meg selv etter hva jeg har gjort. Jeg kan ikke se for meg at jeg noen gang skal kunne si dette til noen. Skammen er så stor at den omslutter meg helt. Det gjør så vondt at jeg vet ikke hvordan jeg skal favne det.

Jeg føler meg så liten og alene. Det var lengselen etter kjærlighet som brakte meg inn i dette. Nå kjenner jeg bare på ensomhet som om jeg er det eneste mennesket igjen i hele verden. Jeg må selv bære byrden av mine handlinger og jeg vet ikke hvordan. Jeg vet ikke hvordan jeg skal makte å flytte den ene foten foran den andre for føttene føles tunge som bly.

I flere timer blir jeg liggende der og kjenne på den altomfattende ensomheten helt til den endelig slipper taket. Angsten som har ligget som et press på bringen min letter litt etter litt. Jeg kjenner pusten min nå. Den fyller lungene mine og presser seg ned i magen min. Viljen til å gå videre er plutselig tilstede i meg.

Jeg vet ikke hva som egentlig skjer. Det er som om kroppen min lever sitt eget liv. For jeg vil bare legge meg ned og falle ned i det svarte hullet.

Det er noe som tar over som har en større vilje enn meg til å leve. Til å ville gå videre. Jeg reiser meg opp og kjenner en beslutning ta form inni meg. Et valg som skal komme til å forandre livet mitt for bestandig.

Jeg husker ordene som kom til meg i form av setninger:

«Reis deg opp! Du er sterk. Dette klarer du!».

For meg ble det en oppvåkning.

Senere har jeg sett det i svart hvitt på papiret som dette her:

«EVEN NOW, AS BROKEN AS YOU MAY FEEL – YOU ARE STILL SO STRONG”

“There’s something to be said for how you hold yourself together and keep moving, even though you feel like shattering”.

Don’t stop. This is your healing. It doesn’t have to be pretty or graceful. You just have to keep going».

Disse ordene ble skrevet av en mann som heter Maxwell Dawuoh. Jeg aner ingenting om denne mannen, bare at ordene grep meg på et dypt plan på et tidspunkt da alt var svart og mørkt og vondt.

De sier så mye om hvor sterke vi mennesker er selv om vi går igjennom vonde opplevelser. Noen ganger så glemmer vi oss selv i så stor grad at vi ikke forstår dybden i vår egen styrke og overlater til andre å fylle den rollen. Det var det som skjedde da jeg ble kjent med den amerikanske sersjant majoren David Joe Holley. Men før du blir kjent med han vil jeg fortelle deg litt om tiden før det skjedde.

August 2017 – Jeg flytter ut og forlater ekskjæresten

En uke før jeg flyttet ut fra ekskjæresten fikk jeg et angstanfall. Jeg lå i sengen ved siden av han jeg hadde bodd med i fem år og begynte å riste av gråt. Jeg skjønte ikke med en gang hva som gikk av meg, men litt eller litt forstod jeg sammenhengen.

Noen uker før dette skjedde hadde vi snakket om oss og blitt enige om å gå fra hverandre. Jeg hadde funnet meg en leilighet i nærheten og var klar til å begynne å flytte ut tingene mine. Men denne kvelden i sengen ble jeg grepet av angst fordi jeg ikke orket å gjøre disse nye endringene i livet mitt. Kanskje jeg også var redd for å bli alene og starte helt på nytt.

Da jeg lå der og gråt begynte jeg å tvile på at jeg ville greie meg alene spesielt med tanke på økonomien. Jeg har alltid vært et rotehode med penger, og har ikke greidd å spare så mye som ei krone i hele mitt liv.

Jeg levde på en måte fra dag til dag, og det eneste jeg eide var bilen min. Nå skulle jeg plutselig leve alene uten hjelp fra ekskjæresten. Jeg har alltid greidd meg før, men nå hadde jeg plutselig blitt fem år eldre og ingenting var som før lenger.

Jeg slet også med å beholde jobber, fordi jeg hadde slitt med utmattelse i mange år uten å bli noe bedre. Nå skulle jeg ta skrittet ut og begynne på nytt alene.

Det hadde kommet til et sted inni meg hvor jeg ikke kunne lyve for meg selv lenger. Det var også derfor jeg hadde bestemt meg for at nok var nok. Men gråten i meg ville ikke slutte. Jeg rullet meg over på siden og fortalte ekskjæresten at jeg ikke ville flytte allikevel. Egentlig så var sannheten at jeg greidde det ikke. Jeg var rett og slett ikke modig nok. Han ble glad for den nyheten og jeg slo meg til ro med beslutningen.

Det gikk enda en uke også kranglet vi. Jeg husker ikke hva vi kranglet om, men jeg ble minnet om hvorfor vi ble enige om å gå fra hverandre. Så dro han på jobb og skulle være borte i to uker. I løpet av den tiden ombestemte jeg meg og fortalte det til han. Jeg greidde å få tak på den samme leiligheten jeg hadde fått tidligere og begynte å flytte ut alle tingene mine.

I løpet av en uke var alt i den nye leiligheten. Siden han ikke var hjemme ble det enklere for meg å foreta den nye endringen i livet mitt. Nå var jeg sikker på at jeg hadde tatt den rette beslutningen.

Selv om jeg innerst inne visste at jeg hadde gjort det riktige i å flytte var det ingen lett avgjørelse. Huset til ekskjæresten lå på et mindre sted i Møre og Romsdal. Jeg hadde funnet en leilighet bare ti minutter unna huset hans og som passet mine behov. Selv om jeg ikke hadde følelser lenger for han, var det vondt å bli alene.

Hver gang jeg kjørte forbi huset hans ble jeg minnet om det jeg savnet aller mest. Drivhuset hvor jeg hver sommer dyrket agurk- og tomatplanter. De vakre blomstene jeg hadde plantet ute. Ute-boblebadet jeg hadde elsket å bruke på vinteren. Det jeg allikevel savnet aller mest var utsikten til havet. Vi kunne sitte på verandaen mens hammocken gynget frem og tilbake og se på himmelen og havet og alle fargenyansene som skiftet fra time til time. Solnedgangen var spesielt magisk.

Da jeg ikke hadde muligheter for å oppleve dette lenger gikk jeg inn i en sorg. Så da jeg flyttet til den nye leiligheten som ikke hadde noe av det jeg savnet mest ble det en tøff start på en ny tilværelse.

Det var riktignok en hage rett utenfor døren med blomsterbed, men det var ikke meg som hadde plantet dem. Det var ikke boblebad der og ingen hammock jeg kunne sitte i utover kveldene. Og det jeg slet aller mest med var at havet var blitt byttet ut med en stor hekk som gjorde utsikten minimal. Det var mye nytt å forholde seg til og jeg brukte lang tid på det.

Men tiden gikk og litt etter litt begynte livet å komme tilbake til normalen igjen. Jeg oppdaget stedet i hagen hvor fuglene holdt til. De hadde sitt eget hus og hun som jeg leide av sørget for å gi dem mat da vinteren kom.

Hos ekskjæresten var det et fuglebrett med tak på rett utenfor kjøkkenvinduet, og det var svært hyggelig å følge med på all aktiviteten. Jeg likte å se på fuglene som fløy fra brettet til grenene på trærne. Noen ganger tok jeg bilder av dem. På mitt nye sted kunne jeg se fuglehuset hvis jeg klistret ansiktet til stuevinduet, men for å få se alt som foregikk måtte jeg gå ut. Det var nytt, men jeg vennet meg til det også.

Jeg oppdaget også fjellene fra stuevinduene. De hadde jo vært der hele tiden, men jeg var for selvopptatt til å legge merke til noe annet enn min egen sorg. Fjellene var der uansett vær og vindforhold. Majestetiske og solide og utrolig vakre. Selv om det var mye tåke og mye av fjellene forsvant i det hvite, ble jeg like fascinert. Jeg begynte å føle at livet ikke var så ille selv om jeg var blitt alene etter fem år med ekskjæresten.

Et ønske om å møte en ny mann kom gradvis innover meg. Jeg fant ut at jeg ville lage en profil på en dating tjeneste på nettet og komme i kontakt med en passende mann på den måten.

Da jeg bodde med ekskjæresten (vi er venner i dag) hadde jeg det siste halve året før jeg flyttet fra han begynt å tenke på livet mitt i Bærum. Jeg bodde der i tolv år før jeg flyttet inn hos ekskjæresten. Det var en del jeg savnet fra den tiden, spesielt muligheten til å være med på ulike aktiviteter som ikke fantes her hjemme.

Jeg flyttet hjem fra Bærum, fordi jeg ønsket å bo i nærheten av mine foreldre da de hadde begynt å få en del plager og utfordringer i hverdagen. I tillegg til dette hadde jeg et ønske om å bruke mere tid på min familie og mine søsken, fordi jeg hadde vært så mye borte tidligere i livet.

Etter fem år følte jeg at dette behovet ikke lenger var tilstede. Jeg var blitt 53 år og ønsket å bruke mere tid på meg selv og mine egne behov. Jeg fikk lyst til å flytte tilbake til Bærum og ta opp igjen kontakten med folk jeg hadde flyttet fra. Siden fire av mine søsken bodde her hjemme følte jeg ikke noen dårlig samvittighet for å forlate mine foreldre. Jeg følte også takknemlighet for at jeg hadde vært hjemme i disse fem årene og for at kontakten med både foreldre og søsken var blitt bedre.

Så da jeg laget profilen min på dating tjenesten så gjorde jeg det med tanke på å møte noen som bodde på Østlandet, gjerne i nærheten av Oslo, Asker og Bærum. Det var da jeg møtte på David. Han hadde en profil på dating tjenesten Sukker. Jeg aner ikke hvorfor jeg bestemte meg for å satse på den mannen. Det var jo så mange andre jeg kunne ha valgt.

Men det jeg fant ut i ettertid var at det var han som valgte meg. Jeg ble håndplukket trolig på grunn av mine snille og godtroende øyne og smil. Jeg var som skapt for å gå inn i akkurat denne relasjonen og jeg skuffet han ikke. Jeg gikk jammen inn i den med hele meg.

Jeg forelsker meg hodestups i David

“I love you with all my heart! I will never forget all of the times we have had together and I will definitely never forget you and the way you have changed me. I have never felt this way about any one. Time rushes by and I can’t even begin to explain how you make me feel, but it’s the best feeling in the world.

I swear every time I hear your name my heart just skips a beat! You are the most wonderful woman ever. You have absolutely no idea how much I really love you but trust me it’s more than you will ever know. I hope we last forever and thanks for everything you do, Darling. I love you always and forever».

Mail fra David, min store kjærlighet

Jeg elsket mailene hans. De var rene kjærlighetsbrev, og jeg var et lett bytte for hans kjærlighetsytringer. Etter mange år med lite romantikk i livet mitt var jeg desperat på søk etter komplimenter og bekreftelser. Jeg kunne sjekke mailboksen min utallige ganger om dagen etter tegn fra han.

Nesten så å si hver eneste dag fikk jeg et kjærlighetsbrev av denne mannen, og de dagene mailene uteble, ble det et savn i hjertet mitt. Da kunne jeg lese tidligere mailer igjen og igjen. Jeg fikk aldri nok av disse mailene, og jeg følte meg svært elsket og satt pris på. Etter at jeg ble kjent med han føltes det som å vinne i livets kjærlighetslotteri.

Jeg var ikke i tvil etter at mailene begynte å komme. Det var dem som fikk meg til å miste alle hemninger, og forelske meg hodestups og blindt i en mann som jeg faktisk aldri fikk se en eneste gang.

Jeg mistet hodet helt, oppførte meg totalt irrasjonelt, som en høne med avkappet hode. Jeg hadde sommerfugler i magen og følte meg som den lille jenta som alltid hadde drømt om å gifte seg med drømmeprinsen og få hele kongeriket attpå. Jeg drømte om meg og oss og et stort og vakkert hus ved sjøen. Det tok fullstendig av, og jeg greidde ikke å skille på fantasi og virkelighet.

Jeg fantaserte om alt vi to skulle gjøre når han endelig kom til Norge og vi kunne starte vårt liv sammen. De første ukene var spekket av fantasifulle og lidenskapelige drømmer og håp og forventninger om et godt familieliv sammen. Jeg følte jeg hadde skutt gullfuglen og trodde at endelig ville universet gi meg alt jeg ønsket meg. Jeg følte meg som det lykkeligste mennesket på jord.

Jeg blir kjent med David

Han som dukket så uventet opp i livet mitt kalte seg for David Joe Holley. Jeg vil si ifra med en gang at det var ikke han jeg hadde kontakt med. Det var en annen mann, men i denne boken bruker jeg navnet som han presenterte seg som for meg. Det gjør det lettere å forholde seg til hele skriveprosessen.

Det var en dag i slutten av november 2017 jeg fikk den første mailen fra han på dating tjenesten Sukker. Faktisk så husker jeg datoen veldig godt, det var den 27. November. En måned tidligere hadde jeg møtt en mann jeg likte, men som ikke var klar for å gå inn i noe forhold. Jeg følte meg trist på grunn av det, men det var ingenting jeg kunne gjøre noe med.

Det var altså David som tok kontakt med meg. Jeg sjekket profilen hans med en gang som jeg brukte å gjøre for å se om han var noe for meg. Det var ikke så mye tekst der, men han hadde tre bilder av seg selv. Det var to av han selv og et av han og hans datter. Jeg kjente jeg likte bildene hans. Det bildet jeg likte aller best er det jeg viser her.

Han var mørk, hadde snille øyne og et fint smil. Det var litt lite hår på hodet, men det var jeg ikke så opptatt av. Han virket kjekk og sjarmerende og hadde et ansikt som jeg følte virket ærlig og oppriktig. Høyden hans var på 175 cm. Selv er jeg 170 cm og likte at han var litt høyere enn meg.

I profilen hans så jeg at han var fra Stavanger, og jeg trodde at han var norsk og var derifra. Det skulle fort vise seg at det ikke stemte. Når han skrev til meg, var det ikke helstrøkent norsk og jeg skjønte han måtte være fra et annet land.

David spurte veldig raskt om emailadressen min. Jeg spurte han om grunnen til det, og da fortalte han at det var fordi han ikke hadde mulighet for å være på Sukker og snakke der. Jeg brukte noen minutter for å tenke på dette, for normalt hadde jeg ikke for vane å gi min emailadresse til menn så fort. Jeg likte å bli litt bedre kjent med dem først.

Allikevel bestemte jeg meg for å gi den til han. Det var noe med måten han ba om den på. Det virket som han visste hva han ville, og noe i meg liker at menn er direkte og vet hva de vil ha. Samtidig så kjente jeg også på en vegring inni meg, selv etter at jeg hadde gitt han emailadressen min. Jeg skjønte ikke helt hva den vegringen handlet om da. Men det var nok bare et av mange røde flagg som jeg valgte å ikke ta på alvor.

David forteller om seg selv

Da vi hadde beveget oss fra Sukker og til @gmail, vi hadde begge @gmail adresser, fortalte David om seg selv. Jeg sa til han, at jeg trodde kanskje han ikke var norsk og tippet på at han var engelsk. Det var ikke riktig. Han fortalte at han var en amerikansk soldat som for tiden tjenestegjorde i Damaskus, Syria.

Jeg ble svært overrasket da han fortalte hvem han var og hvor han kom fra, men det føltes også veldig spennende å snakke med noen som var så annerledes andre menn jeg hadde kontakt med i Norge.

Så fortalte han videre at han hadde et hus i Stavanger etter sin avdøde mor, som var norsk. Det forklarte hvorfor han skrev på norsk. Det var ikke alltid like lett å forstå det han skrev, men jeg skjønte mesteparten og gjettet meg til resten.

Han skrev ganske detaljert om sitt liv i den amerikanske hæren og fortalte alt han hadde gjort. Han beskrev seg selv som en passe god student, som kom inn i US ARMY utelukkende for å erstatte sin fars posisjon i New York. Hans fars navn var Claude Holley som hadde vært generalkommandør i US ARMY, og som var død nå.

Jeg skal ikke nevne alt David gjorde, men blant annet har han vært løytnant, rifle-platonleder, speider, motoroffiser, leder av Combat Support Company, Commander av B-Company, assistent S-3, leder for doktrinutvikling i G-3, eksekutivsjef for 1. Bataljon, trening offiser, sjef i øvelsesdivisjonen i C-3, kommandør for 2. bataljon, assisterende stabssjef, og hadde vært i Irak fra 2008 til 2012. Han nevnte også at han hadde vært student noen ganger i løpet av livet sitt.

Jeg likte at han var så erfaren i jobben sin. Det føltes tiltrekkende på meg. I tillegg hadde jeg aldri noen gang hatt kontakt med en amerikansk soldat, så det var svært spennende å bli kjent med han.

Han fortalte at han hadde vært i Damaskus i ti måneder da han traff meg og det var i 2017. Han tilhørte Første US-hæren, andre verdenskrig og det måtte jeg holde hemmelig siden jeg var den eneste kvinnen han fortalte dette til. Akkurat da han sa det følte jeg meg spesiell, men jeg husket jeg ble litt mistenksom også. Jeg tvilte på at jeg var den eneste kvinnen han hadde fortalt dette til. Det tok jeg med en klype salt.

Det han fortalte videre om sin historie virket sannferdig. Han hadde vært gift med en tysk kvinne som hadde fått kreft og døde for syv år tilbake. Selv var han enebarn og hadde en datter på 16 år som han var alene om å ta seg av. Jeg husket at jeg følte både medlidenhet og sympati med han når han fortalte om familien sin.

David fortalte videre at det oppdraget han var i nå var hans siste før han skulle pensjonere seg fra hæren. Han hadde bare noen uker igjen før han skulle avslutte sin karriere og gledet seg til å begynne et nytt liv. Han så etter en snill og ærlig kvinne som han ville møte og starte et nytt kapittel i livet sitt med. Han ønsket å ta med seg sin datter og flytte til Norge.

Han fortalte også om sine egenskaper og kvaliteter. Det som utmerket seg mest med han, var hans ærlige og oppriktige måte å fremstille seg selv på. Han virket genuint interessert i meg og jeg kjente at jeg likte han.

På dette tidspunktet av livet mitt lengtet jeg etter å finne en sjelevenn, en mann som kunne gi meg alt jeg tidligere hadde savnet i livet mitt som kjærlighet og nærhet og dybde. Jeg var rett og slett sulteforet på kjærlighet. Det var grunnen til at jeg etter et fem år langt samboerforhold som ikke endte som jeg ønsket med giftermål og «jeg vil elske og ære deg til livet skiller oss ad» bestemte meg for å finne en som passet meg bedre.

Jeg har alltid drømt om å finne min drømmepartner og gifte meg. Så lenge som jeg kan huske har jeg hatt denne lengselen inni meg til å finne en sjelevenn som forstår meg på et dypere plan og som matchet meg på det meste i livet. Etter bruddet med min samboer vokste det også fram en driv etter å finne ut hva jeg egentlig ønsket ut av livet.

Jeg hadde også et genuint ønske om å føle mere glede i livet mitt og ønsket å kunne dele den gleden med noen som ønsket mer av det samme som meg selv. Jeg er et menneske som føler mye og har et behov for å dele disse følelsene med en partner. Jeg kan også svinge veldig i følelsene mine og da er det godt å vite at min partner aksepterer meg som jeg er.

Da jeg begynte å skrive med David var jeg følelsesmessig ikke klar for å gå inn i et forhold med en gang, på grunn av mannen jeg hadde møtt en måned tidligere og som jeg ikke var helt følelsesmessig ferdig med. Jeg fortalte også til David at han ikke skulle ha for høye forventninger til dette, at vi kanskje ikke ville matche så bra.

Til det svarte han at vi må sette vårt hjerte og sinn inn i denne samtalen vi har sammen siden kommunikasjon er nøkkelen i alt. Han fortalte også at han ville være i Norge i slutten av desember og ville møte meg og tilbringe litt tid sammen med meg for å fortsette å vite mer om hverandre.

Jeg antok at han hadde tenkt å flytte til Stavanger med datteren sin, fordi han hadde arvet huset etter moren sin. Jeg fortalte at jeg hadde planer om å flytte til Østlandet og ikke hadde noe ønske om å ha et avstandsforhold. Da sa han at det viktigste var å bli kjent med meg og at han kunne bo hvor som helst i Norge.

Jeg fortalte at han var god på å skrive norsk og han takket for komplimentet.  Jeg mente egentlig ikke det, for det var mange ganger jeg ikke forstod hva han skrev. Jeg hadde kanskje bare behov for å muntre han litt opp på grunn av hans familiesituasjon. Da sa han at han beundret meg mer allerede.

Han ba meg også om å være forsiktig og det gjorde at jeg følte meg ivaretatt. Jeg følte at han brydde seg om meg. Det var jo han som hadde grunn for å være forsiktig siden han var i Damaskus, så dette gjorde at jeg fikk veldig mye sympati for han.

Han ba om Skype navnet mitt slik at vi kunne chatte der og jeg ga det til han. Jeg syntes også det var veldig spennende å chatte med han. Han var som et frisk pust for meg, helt annerledes enn hva jeg hadde opplevd tidligere.

På Skype nevnte han at han ville slutte i hæren i slutten av desember eller januar avhengig av hvor fort han fikk avtale brevet fra FN for å få bekreftet sin avskjed. Jeg la merke til at han hadde endret dato på sin avskjed fra hæren. Men det var fortsatt ikke så lenge til han skulle komme og jeg lot det være med det.

I starten av vår kommunikasjon stilte han veldig mange spørsmål til meg. Det kunne være spørsmål som:

Hva slags egenskap har du lagt merke til i par som har opprettholdt et vellykket forhold i mange år? Ser livet bra ut for deg akkurat nå? Beskriv din nåværende emosjonelle helse. Hva leter du etter i et forhold med en partner? Beskriv en interesse du har som du virkelig håper partneren din kan dele med deg.

Disse spørsmålene fikk meg til å føle at han virkelig var interessert i å vite mest mulig om meg. Jeg følte han var oppriktig interessert i å bli kjent med meg. Siden han stilte så mange spørsmål så følte jeg at han var genuint opptatt av å finne ut om vi passet sammen.

Jeg fortalte han villig vekk om meg selv og mine interesser. Han ga uttrykk for at han likte meg veldig godt, og jeg nøt oppmerksomheten som han gav meg. Han sendte en selfie av seg selv den andre dagen og jeg sendte en selfie av meg.

Allerede første uken vi chattet med hverandre ga han uttrykk for at han elsket meg. Han syntes jeg var en fantastisk kvinne, og en kvinne etter hans smak. Jeg ble overrasket over hvor fort han begynte å føle så mye for meg, men jeg tenkte at kanskje han virkelig var den mannen som var skjebnebestemt for meg.

Jeg ba han om å roe seg litt ned på en litt spøkefull måte, men jeg opplevde han samtidig som svært sjarmerende. Han fortalte at jeg var en flott og nydelig kvinne og han ville gjerne møte meg. Han hadde allerede nå begynt å snakke om å planlegge fremtiden med meg. Han fortsatte å spørre meg ulike spørsmål som handlet om ulike verdier i livet.

Han trodde på verdier som kjærlighet, glede, vennlighet, mildhet, fred og selvkontroll og at den største av dem var kjærlighet. Han gikk i kirken og ba ofte til Gud om å lede han. Han beskrev seg selv som en person som var tolerant når det gjaldt andres kultur med unntak av vold.

Han følte seg åndelig når han var i flyten av livet. Han snakket om åndelighet på en måte som traff meg på et dypt plan. Jeg følte at han var en mann som var både spennende og interessant. Han takket alltid når han fikk komplimenter. Han spurte meg blant annet:

Hvis du hadde tre ønsker, hva ville de være?

Jeg fortalte han om filmen «Tre nøtter og en Askepott» og om hennes tre ønsker. Jeg fortalte at jeg ønsket meg en prins og tenkte kanskje det kunne være han. Det andre ønsket var å bo ved sjøen og det tredje ønsket var å bli forfatter.

Neste spørsmål: Hvis du kunne oppnå bare én ting i resten av livet ditt, hva ville det være?

Dette er hva jeg svarte:

«Da velger jeg kjærlighet til en soul mate. Jeg har veldig lyst til å bli forfatter, men hvis jeg måtte vrake kjærligheten ville jeg ikke ha noen å dele denne fantastiske opplevelsen med. Så jeg velger kjærlighet.»

Dette svaret var David enig i. Han fortalte at dette svaret viste hvor godt vi matchet sammen. Han sendte meg sitt første kyss på denne dagen og jeg sendte et tilbake. Han skrev noe poetisk om oss og fortalte at det kanskje var tidlig å nevne ordet kjærlighet nå, men han mente det var utenfor vår makt og kontroll.

Dette er hva han skrev på sin egen skakk-kjørte norske måte:

«Aldri i en million år har jeg noen gang tror at jeg kunne finne den type lykke og kjærlighet som jeg har funnet med deg. Du er en drøm, og jeg er virkelig glad for at skjebnen brakte oss sammen. Du betyr alt for meg, honning, alt det og en pose sjokolade kyss! Og jeg vet at med hver dag vi er sammen, kjærligheten blir bare sterkere og sterkere. Jeg vil elske deg, elskling, av hele mitt hjerte. Dette jeg lover og sverger til deg og jeg vet dypt i mitt hjerte at jeg aldri vil svikte deg Tove.»

«Å vite at du er her i mitt hjerte uansett hvor jeg går. Jeg vil du skal vite hvor takknemlig jeg er for å være en del av livet ditt, og helt siden jeg har blitt en del av deg, jeg alltid si min takknemlighet. Du er min inspirasjon i livet, og du er mitt liv. Ingen kunne sette oss fra hverandre… jeg trenger deg! Du skal alltid ha en stor hensikt i livet mitt, og vil sørge for at jeg gir deg ekte ren lykke og glede honning.

Tove jeg vil at du skal vite at du er veldig spesiell og kjær for mitt hjerte så jeg vil ta vare på hjertet ditt og aldri få deg til å gråte eller trist

Jeg vil være forsiktig og tålmodig med deg på alle måter.»

Han avsluttet alltid mailene sine på denne måten:

God natt og Sweet Dreams

Kysser og klemmer

Xoxooxoxoxoxoxoxooxoxoxoxoxx

Etter litt over to uker på denne måten var jeg helt betatt av han, og mine følelser var svært sterke. Han virket så ærlig, oppriktig og sannferdig og jeg likte at han var en poet.

Jeg sa blant annet til han: «Hvordan kan jeg føle så sterkt for en mann jeg aldri har møtt?»

Han fikk meg til å føle meg mindre ensom.

David forteller en historie

Den 14. desember 2017 chattet jeg og David på Skype. Jeg hadde da kjent han i 2,5 uker og var oppover ørene forelsket i han. Han begynte med disse ordene;

Jeg har noe veldig viktig å dele med deg Tove og jeg trenger all din fulle oppmerksomhet. OK smiler.

Han brukte å legge til «smiler» for å vise at han smilte. Jeg ble naturligvis veldig nysgjerrig på hva det var han ville fortelle, og han fikk som han ønsket min fulle oppmerksomhet.

Jeg har valgt å vise hele meldingen her:

«Tove, I want to trust you with something very important with all of my heart, body and soul honey. I say this because you are the true woman for me and Yes I will marry you and make you my Wife when the right time calls for it when we meet honey. Some Letters were in and according to the Lieutenant I have to leave for my last mission here which shows I will be signing my Agreement Letter soon to confirm me out of here. So Lucky after the meeting the list came out and I heard my name. I was over joyed and waiting to share this news with you Tove. But it comes with a price to pay which is me going for a mission here my love. It was a good and bad news to me since it is a very dangerous and risky mission. I did not feel right about it but since it is something that will get me Home. I had to agree and take it honey. The mission will be a 1-7 days and the earlier I complete I can be back fast.

When I was deployed here. Some rebels and Talibans captured a very rich sheikh Arab man here and I was able to safe the man. After that the man invited me to his house with the Lieutenant and gave me a safety box and in the Box contained 80 kilos of gold. He told me all his life he has never undergo any bad treatments the rebels and Talibans gave him so he gave me this treasure he had because of the help I gave him and saved him from those Rebels who captured him and his son. He gave me one box which contained 80 kilos of gold each 1kg per bar, Tove, I have been able to keep this gold here till now, and now that I am leaving for a very Dangerous and risky mission I don’t know what might happen since there are so much Bombings going on here and can’t keep this safe here honey and I want you to do me a favor.

Because of the bombing here now, it’s not safe here So had wanted to Trust a US UN Diplomat to bring the gold to you honey So that you will keep it safe until I am home honey. That is all. I don’t have anyone in life I can trust honey, Just you now. Although I have known you for some weeks, but I feel I have known you for years and I want to prove to you that you are all I have honey and with that, it will show you how much I want to come to you. I will send you his Passport and documents and he will carry on with you Tove. I am leaving for the Mission this coming Sunday midnight so will talk to you more before I leave sweetness. I really love you so much and want to Trust you Loads with this Gold, Tove. We can both use it for something good and great together when I am home soon.

After I am done with the Mission I will just come to you straight in Norway then we will start planning. I did not know I will have to leave for this mission quick, but this is an Emergency my Love and this is what we have to do sweetheart. I Love and trust you and want to prove to you that I will come to you in Norway.

Also, our Prayers have come to Pass. I took a picture of the Gold and will send you now my Love.

“All I will need from you is your full name, Full house address, phone number and name of nearest Airport. These are the things the US UN Diplomat will need to be able to bring the Gold to you safe and sound my Love.”

Han sa videre på norsk:

«Jeg vil at du skal samarbeide med diplomaten, så alt kan gå bra. Jeg vil også velge en klarert diplomat for å gjøre arbeidet enkelt for oss OK!»

Så ba han først om å få se passet mitt, men han sa også like etterpå at det ikke var nødvendig fordi han stolte helt og fullt på at jeg ville ivareta gullet for han.

Jeg husket at jeg ble veldig begeistret da han fortalte om gullet. Det var en spektakulær historie og jeg hadde aldri hørt om noe lignende før. Jeg har en spenningssøkende personlighet, så jeg ble fascinert da han fortalte om sjeiken han hadde reddet fra Talibaner. Jeg er også en drømmer, og elsker eventyr kombinert med romantikk og spenning.

Jeg følte jeg hadde fått all den spenningen jeg ønsket meg gjennom introduksjonen av gullet. Jeg kan ikke engang huske om jeg lurte på om det var en sann historie. Han viste meg bilder av gullet, bilder av diplomaten Mr. Robert Blem, og hans identitetskort som diplomat for å vise at det var en reell US UN diplomat. Se nedenfor!

Denne diplomaten skulle fly gullet til meg og komme med det på døra. Var det virkelig mulig? Jeg tenkte at nå var det kjedelige og forutsigbare livet mitt på vei til å ta helt av.

Er det virkelig mulig å tro på dette, tenker kanskje du? Du tenker kanskje også; hvor dum går det an å bli? Mr. Robert Blem skulle altså bringe gullet til døra mi i den lille bygda jeg bodde i. Jeg kan ikke si annet enn; ja, det gjorde jeg, flaut som det er å innrømme det. For meg var David en mann jeg opplevde jeg kunne stole på. Det falt meg ikke inn at han kunne lure meg, for jeg hadde jo lært han å kjenne som en ærlig og oppriktig mann.

Jeg dreit skikkelig på draget, det skal innrømmes. Jeg la et egg som ble så stort at jeg ikke greidde å bære det for å si det rett ut. Det er noe som heter: Er det for godt til å være sant, så er det som regel for godt til å være sant.

Men jeg tenkte at det kunne da ikke gjelde meg. Det ordtaket gjaldt alle andre med unntak av meg. For jeg trodde virkelig at både gullet og David ville komme til meg. Æresord og kors på halsen.

Han visste hva han gjorde da han håndplukket meg. Jeg kan bare forestille meg hva han tenkte da han oppdaget meg på dating tjenesten Sukker.

«Jeg velger henne. Hun ser så snill og godtroende ut at henne vet jeg at jeg skal greie å lure. Dette blir lettere enn å stjele gotteri fra et barn.»

Jeg vet jo at jeg har lett for å tro på alt mulig, selv om det for andre virker veldig usannsynlig. Kall meg både naiv og godtroende, det har jeg ingen problemer med, men jeg vet at jeg vanligvis også har evne til å tenke kritisk. Det jeg kanskje sliter mest med i ettertid er hvordan min kritiske sans sviktet meg da det virkelig gjaldt. Men enn så lenge var jeg lykkelig uvitende om hva som skulle skje og snart skulle historien ta en svært uventet retning.

Jeg blir kontaktet av diplomaten

Mr. Robert Blem var en pen, høy og mørk mann. Jeg følte jeg likte han med en gang jeg så bildet av han. Jeg opplevde han som svært høflig og imøtekommende i den første mailen han sendte til meg. Jeg hadde også på forhånd sett legitimitetsbeviset hans som viste at han var en US UN diplomat. Det så ekte ut.

Han kalte meg for Mrs. Tove Holley og antok at jeg var konen til David Joe Holley. Jeg merket meg dette med en gang, og fikk en dårlig magefølelse på det. David hadde ofte kalt meg for Mrs. Tove Holley i mailene han sendte til meg, og jeg opplevde det som sjarmerende. Jeg kjente allikevel at det ikke var riktig at noen andre enn David kalte meg for dette, når det faktisk ikke var tilfelle.

Diplomaten fortalte at han var på Ghana flyplass og ville sende pakken til Norge derifra. Hvis jeg hadde fulgt med på nyhetene ville det kanskje ha gått opp for meg, at Ghana, var svindlerens paradis. Men jeg var ikke så oppdatert på sånne tema og derfor ringte det ingen bjelle for meg.

Diplomaten fortalte videre at han opplevde dette som en delikat sak fordi det var gull i pakken. Han ville ikke at denne pakken skulle havne i gale hender og ville verne godt om den.

Jeg hadde ingen peiling på hvordan en diplomat forholdt seg til slike saker som dette, men måten han snakket om pakken på hørtes litt «shady» ut for å si det mildt. Men siden jeg og David var et team nå, så falt det meg ikke inn at det var noen som prøvde å lure meg. Men ikke så lenge etter at  Mr. Robert Blem hadde presentert seg selv i sin første mail til meg så kom den første mistenkelige mailen.

Det er krise og jeg trenger øyeblikkelig hjelp!

Mr. Robert Blem uttrykte seg med stor bekymring i mailen. Han hadde møtt på problemer i tollen. De hadde bedt han om å betale for nye frimerker. Selv hadde han betalt 11 000 dollar og det manglet nå 4500 dollar. Han regnet med min hjelp.

Jeg fikk et sjokk da jeg leste hele mailen og jeg kjente skuffelsen bre seg i hver en celle i kroppen min. Min entusiasme for gullbarrene bleknet betraktelig. David var på det farlige oppdraget sitt og jeg fikk ikke tak i han. Jeg husket hva han hadde sagt om at jeg måtte samarbeide med diplomaten mens han var borte. Jeg ble svært skuffet over han, som forventet at jeg skulle hjelpe til med penger.

Jeg hadde på det tidspunktet ingen intensjon om å betale, jeg hadde heller ikke penger, så jeg ba Mr. Robert, som nå ikke var så pen lenger, om å ta ut pakken fra tollen, bestille et hotellrom og vente der til David kom tilbake fra oppdraget. Da kalte han meg for en dårlig kone og han truet med å forlate gullet. Han mente at hvis jeg ikke hadde penger, så burde jeg i det minste ta opp et lån.

Jeg kjente jeg ble stresset, for jeg hadde jo lovet David å hjelpe til så ikke noe skjedde med gullet. Jeg ba han igjen om å bestille et hotellrom, men da fortalte han at jo lenger pakken ble i tollen desto mere måtte han betale. Alt han sa virket mistenkelig på meg. Jeg fikk problemer med å stole på han. Men omsider gikk jeg med på å sende han penger til hotellrom, siden han ikke hadde penger til det. Jeg sendte da 1000 dollar.

Det gikk så noen dager uten at jeg hørte noe mere fra han, og jeg ble veldig bekymret for gullet. Jeg tenkte at nå hadde denne amerikanske diplomaten stukket av med pengene mine, så jeg kalte han for en tyv i en mail. Det var jo faktisk en riktig analyse av han, men på dette tidspunktet hadde jeg ingen anelse om hva som foregikk.

Jeg var også veldig redd for David som var på det farlige oppdraget sitt, og sjekket konstant etter tegn på liv fra han. Da han omsider dukket opp igjen, ble jeg veldig glad. Beleilig nok så dukket både Mr. Robert og David opp på samme tid. Det var naturligvis en grunn for det.

Jeg fikk dårlig samvittighet overfor Mr. Robert, ga han en unnskyldning og han tilgav meg. Han var lei seg for at han kalte meg for en dårlig kone, og han ønsket ikke at David skulle vite at han hadde gjort det. Jeg håpet at David ikke fikk høre at jeg hadde kalt denne diplomaten for en tyv, for David hadde veldig høye tanker om denne diplomaten og lovpriste det arbeidet han gjorde med gullet.

Jeg fikk da muligheten til å snakke med David og fortalte at jeg ikke likte at han spurte meg om penger. Jeg mente at han måtte betale dette selv, men da fortalte han at hans bankkonto var fryst. Han hadde ikke muligheter for å betale for disse frimerkene, men han lovet å betale meg tilbake så snart vi møttes i Norge.

Jeg spurte ikke hvorfor bankkontoen hans var fryst. Jeg tenkte det kunne ha med å gjøre at han ikke ville det skulle skje noe med bankkontoen hans mens han var på jobb i militæret. Han fikk jo alt han trengte og behøvde ikke å betale for noe. Lignende rare antagelser ble det mange av etter hvert.

Selv om jeg i utgangspunktet ikke ville sende penger, så greidde David å overtale meg til å gjøre det allikevel. Han fortalte at han elsket meg og det var heller ikke lenge før vi skulle møtes. Han mente jeg kunne stole hundre prosent på han, at han ville betale meg tilbake når han kom.

Det endte med at jeg tok opp et lån og sendte avgårde pengene for frimerkene som nå hadde steget opp til 4700 dollar. Nå tenkte jeg at alt ville ordne seg, siden frimerkene var betalt og oppdraget til David var over. Jeg trodde at nå var det bare et tidsspørsmål før både gullet og David ville dukke opp i livet mitt.

Jeg fyller 54 år og får en bursdagsgave

På torsdag den 28. desember fylte jeg 54 år og dette er hva jeg fikk som gave på bursdagen min:

Mr. Robert Blem skrev denne mailen:

“Hello Mrs Tove, I have successfully picked up the money and have made the necessary payments and all stamps have been renewed. I am very sorry for the late reply since connections were down and had no other way of getting to you Mrs Tove. I am just frustrated with the way things are going now because after the payments of the Stamps, the Director of Customs made a held of the package due to some necessary bills that has to be carried out before the Package can move out of here to you successfully Mrs Tove. This time around I just don’t know what to do and just unhappy with the way things are going. But for now, this is the Problem at hand, and we need to tackle it quick to make everything successful. They said I am carrying something Valuable and if anything bad happens they can be in severe trouble so have to get Tax and Insurance covered on that so I have no problems again wherever I go. Right now, I am confused and don’t know what to do or say anymore since I have been tackling this all of yesterday with them and I nearly got Detained but was able to walk away but went there today to make discussions and without paying the Tax and Insurance I can’t have the Gold Package. This is what is happening Mrs Tove and will be hoping to hear from you as soon as possible”.

Nedenfor er dokumentasjonen som kommer fra tolldirektoratet I Ghana på en sum på 30 000 euro. Jeg fikk et enda større sjokk enn da jeg fikk høre om frimerkene. De ble småpenger i forhold til denne summen. Mr. Robert Blem mente at skatt og avgifter måtte betales før han kunne ta med seg pakken til Norge. Papiret som viste at dokumentasjonen kom fra tolldirektoratet i Ghana var naturligvis falskt, men for meg virket det ekte, så jeg tenkte ikke på at det kunne være noe lureri.

David fortalte også at tolldirektoratet først hadde bedt om 100 000 euro og at diplomaten hadde prutet ned summen til 30 000 euro. Mr. Robert Blem fortalte meg at han var skikkelig forbannet fordi han måtte tilbringe nyttårsaften på en flyplass I Ghana istedenfor med sin mor og sine barn. Dette fikk meg til å føle på dårlig samvittighet for hans situasjon. Han presset meg også denne gangen til å måtte ta en avgjørelse ganske kjapt.

Samtidig følte jeg en enorm skuffelse over situasjonen. Jeg var så sikker på at nå skulle alt ordne seg også skjer dette. På dette stadiet hadde jeg ingen intensjoner om å betale disse pengene. Det var bare altfor mye penger det var snakk om.

Jeg ga uttrykk for mine følelser til David, og fortalte at jeg var sint på han fordi han utsatte meg for så mye risiko. Han svarte slik»

«Min kjærlighet akkurat nå er jeg selv forvirret kjæreste. Vi må sikkert betale disse pengene for å kunne få gullet pakken ut herfra honning. Løytnanten fortalte meg at jeg skal forlate her på 6. januar siden mine papirer vil bli forsinket siden Heads of States diskuterer krigen i Syria og Jemen. Ved overraskelse også de betalte for min datter til å komme og se meg her min kjærlighet».

Han sendte altså bilder av seg selv og sin datter akkurat da han ba meg om å betale for skatt og avgifter for pakken. Det gjorde han nok for at jeg skulle tenke på hva som ventet meg når han kom til meg i Norge. Jeg opplevde at det på en måte var en gulrot. Det var kanskje også det bildet som gjorde at jeg gikk med på å betale for skatt og avgifter.

Selv om jeg også i dette tilfelle ikke hadde noen intensjoner om å betale, så var det alltid David som fikk meg til å gjøre det allikevel. Jeg trodde ikke at jeg skulle få et lån på 300 000 kroner, men jeg lykkes med å få et på 280 000 kroner.

Denne gangen sendte han meg innloggingsdetaljer for banken sin. Da jeg logget meg inn stod det 8,7 millioner dollar på den kontoen. Den var naturligvis sperret, men han viste meg at han var god for pengene. Dette skulle vise seg å være en falsk bank, men det fant jeg ikke ut før senere. Han lovet meg dyrt og hellig at han skulle betale tilbake beløpet når han kom til Norge. Jeg trodde han.

Det er helt utrolig å tenke på, at jeg kunne få så dårlig samvittighet over en pakke som ikke tilhørte meg. Jeg trodde helt og fullt både på David og diplomatens historie. Det jeg husket fra samtalene med David var at jeg ikke tvilte på at det fantes en gull pakke, men jeg tvilte på han og hensiktene hans.

Jeg stilte spørsmålstegn til om han brydde seg om meg når han utsatte meg for så mye risiko. Jeg sendte han også en rekke mailer hvor jeg fortalte at jeg ville han skulle forstå følelsene mine, spesielt de gangene jeg var sint på han. Jeg var mere opptatt av at han skulle vise at han brydde seg om meg, eller av at det kanskje var lureri hele greia.

Han visste at jeg hadde bursdag den 28. desember og det var det han hadde å si om det:

«I dag er din bursdag kjæreste og jeg vil at du skal nyte deg selv og være god.»

 

Dette var dagen jeg tok opp et lån på 280 000 kroner, det var det jeg fikk av Instabank, med skyhøy rente. Og han presterte å si at han ville jeg skulle nyte meg selv og ha det bra. Når jeg tenkte tilbake på dette seinere, ble jeg fylt av både sorg og sinne for å ha blitt så grovt utnyttet.

Jeg er ganske sikker på at denne svindleren kunne ha solgt moren sin for penger hvis han fikk muligheten til det. Han brydde seg ikke om bursdagen min, det eneste han brydde seg om var å presse enda mere penger ut av meg. Det gjør meg veldig trist å tenke på, at jeg lot meg presse inn i dette.

Forelskelsen er på vei til å bli et mareritt

Jeg la inn pengeoverføringen på 280 000 kroner i banken på en fredag og det ble ikke trukket den dagen. Det gjorde at jeg fikk tid til å tenke meg om. Jeg husker jeg fikk fullstendig panikk og greidde ikke å sove på nettene. De første femti tusen jeg sendte var noe jeg kunne leve med, men det nye beløpet på 280 000 kroner ødela nattsøvnen min totalt.

Jeg sendte en mail til David om at jeg hadde ombestemt meg og ikke ville sende han pengene allikevel.  Jeg prøvde å få han til å forstå at jeg ikke kunne gjøre det, fordi det ikke var bra for min økonomi.

Han forstod ikke det, og ble veldig skuffet over avgjørelsen min. Han sa han visste ikke hva han ville gjøre når det gjaldt meg lenger, og jeg følte han ville slutte å ha kontakt med meg. Det ble for vondt for meg å tenke på, at han ikke ville ha noe mere med meg å gjøre. Så derfor endte det allikevel med at jeg sendte disse pengene i uken etterpå.

Jeg greidde ikke tanken på å svikte han, men det jeg ikke skjønte da, var at jeg sviktet meg selv. Jeg hadde nå to lån, et på femti tusen og et på 280 000 kroner. Jeg hadde sagt opp jobben min for å flytte til Bærum, men hadde ikke fått jobb der. Nå hadde jeg to lån å betale på og jeg opplevde mine handlinger som ekstremt ansvarsløse.

Fra og med da ble nattesøvnen enda verre. Jeg hanglet fra dag til dag og ble bare trøttere og trøttere. Jeg var også konstant redd for min økonomi og for fremtiden. Jeg var redd for at David skulle dø på jobb, og for at gullet ikke skulle komme frem til meg. Avreisen fra Damaskus til Norge ble også utsatt gang etter gang.

Jeg visste ikke hva jeg skulle tro om han og det gjorde at mitt forhold til han ble mere rufsete. Jeg var forbannet på han fordi han utsatte meg for så mye vondt, men han bedyret meg i mailene sine at jeg måtte stole på han for han ville aldri skade meg.

Han fortsatte å sende meg kjærlighetsmailer, men nå ble det lengre tid mellom hver mail. Han fortalte at det var blitt mere farlig i Damaskus nå, og det førte til at jeg ble veldig redd for han. Jeg kunne få helt panikk med tanken på å miste han. Hver eneste dag ventet jeg på livstegn fra han og hver gang jeg hørte fra han var en velsignelse.

To uker gikk på denne måten, og vi hadde kommet til januar nå. Da hadde det skjedd noe nytt med gullet og tolldirektoratet behøvde mere penger. Det hadde vært så lenge i tollen nå, og David hadde brukt en diplomat over for lang tid, og derfor ble han nødt til å betale en sum for det. Han kalte det for «Air Way Bill.»

Summen var på 65 000 euro. Han greidde selv å ta opp et lån på 40 000 euro og trengte «bare» 25 000 euro fra meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, og ble igjen skikkelig forbannet på denne mannen som ikke gjorde annet enn å spørre meg om penger. Denne gangen nektet jeg å betale og jeg hadde heller ikke muligheter til å ta opp flere lån. David mente at jeg kunne låne fra familie og venner. Det kom ikke på tale. Jeg hadde problemer selv, men nektet å dra andre inn i dette.

Jeg tenkte også det var rart at han plutselig hadde muligheter til å låne penger. Hvorfor hadde han ikke gjort det tidligere? Jeg spurte han, men fikk bare vage svar. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro. Jeg var forferdelig trøtt av aldri å få sove tilstrekkelig om nettene. Denne gangen snakket jeg med andre om det jeg opplevde. De mente det var svindel, og jeg følte meg fullstendig knust.

Jeg falt ned i et sort hull og ble værende der i mange dager. Hele livet mitt var blitt totalt forandret på grunn av en mann som jeg trodde elsket meg og aldri ville såre meg. Drømmen om å ha et familieliv med en mann jeg trodde var min store kjærlighet ble mer og mer ullent.

Jeg fortalte til David at jeg ikke ville ha kontakt med han lenger, for han gjorde ikke annet enn å såre meg. Så ga jeg han detaljer han behøvde for å sende meg alle pengene han skyldte til meg. Han likte ikke at jeg snakket om penger i mailene og ba meg om å ta dette opp på Skype isteden.  Jeg var på det tidspunktet så forbannet og skuffet over han, at jeg brydde meg ikke om hans ønsker.

Han fortalte meg igjen og igjen at han ikke ønsket å ødelegge meg, men å elske meg. Dette gjorde at jeg vekslet fra å føle sinne til han og til å føle medlidenhet med han.  Jeg fortalte også at jeg trodde han svindlet meg og truet med å gå til politiet. Han fortalte at jeg kunne gjøre hva som helst, jeg kunne kontakte politiet, FBI eller hvem som helst, han brydde seg ikke.

Siden han ikke brydde seg om mine trusler, så tenkte jeg at han kanskje ikke lurte meg allikevel. Så da han fortalte meg at han endelig skulle komme til meg i Norge, hvilket han ikke hadde gjort på lenge, så øynet jeg nytt håp. Han fortalte at han kunne komme hjem på et grunnlag som kaltes «Urgent Retirement.»

Jeg hadde også begynt å betale på begge lånene jeg hadde tatt opp, og jeg så at jeg ikke ville greie å betale på dem mer enn noen måneder frem i tid. Hvis han kom til Norge ville alt ordne seg. Jeg følte at hvis jeg betalte denne siste gangen, så ville jeg ha større sjanser for å få igjen alle pengene mine.

Tidligere hadde han sagt, at Generalen ikke ville sende han hjem, fordi det var bruk for han i Damaskus. Jeg trodde på dette, fordi det var mye uro på denne tiden. Derfor hadde han snakket med sin løytnant som skulle hjelpe han med papirene. Han fortalte meg at han ville bare dra en dag og legge de nødvendige papirene på kontoret til Generalen. Løytnanten mente at eventuelle problemer som ville dukke opp i etterkant ville advokater ordne opp i. Dette trodde jeg på.

David fortalte at løytnanten ville ordne med flybilletter, og at han trengte penger til det fra meg. Summen var på 5000 euro, og jeg syntes det var veldig dyre flybilletter. Jeg fortalte at jeg syntes det var råflott av han å bestille luksusbilletter til seg selv mens jeg måte spinke og spare på alt hjemme.

Han mente at siden løytnanten ordnet så bra for han, så kunne han ikke gjøre noe med det. Det eneste jeg eide på det tidspunktet var bilen min, en sølvgrå golf, som jeg var veldig glad i. Jeg nølte allikevel ikke med å gjøre dette for David, for han ville kjøpe meg en bedre bil når han kom til Norge. Jeg trodde også på dette.

På dette tidspunktet var jeg i en benektelsesfase. Jeg er ikke helt sikker på når den begynte, men jeg er temmelig sikker på at jeg var i den nå. Jeg hadde fått vite av andre, at jeg hadde kontakt med en svindler. Men selv om det var det som var mest sannsynlig, så ville jeg ikke helt tro på det.

Jeg ville også gjøre det jeg kunne for å ordne opp i det økonomiske rotet jeg hadde forårsaket, og jeg tenkte at det var enda muligheter for at historien hans kunne være sann.

Jeg solgte bilen min og sendte de nødvendige pengene med bankoverføring. Den ble stoppet i banken min, fordi det var en overføring til Ghana. Jeg ble svært nervøs av hele situasjonen. Bankene er ekstra påpasselig når det gjelder land som Ghana. Allikevel greidde jeg å overbevise min bank om at jeg kjente mannen jeg sendte pengene til og da gikk det greit.

Jeg løy altså for min bank og følte en grusom bismak over denne handlingen både da jeg gjorde det og spesielt etter at svindelen var et faktum.

Noen dager etter at jeg hadde lyktes med å sende pengene, skulle David komme med fly til Oslo flyplass på lørdag. Han skulle sende meg mail om flytiden. Jeg kjente både på sommerfugler i magen samtidig som jeg også var livende redd for at han ikke skulle dukke opp.

Da lørdagen kom og jeg ikke fikk noen mail om når flyet hans ville komme, ble jeg ekstremt skuffet. Jeg var også veldig redd for at det hadde skjedd noe med han. Jeg ventet hele helgen på svar fra han uten å høre noe. Det var et sammenhengende mareritt og jeg sov ikke et minutt den helgen.

Han sendte en mail på mandag og forklarte at på grunn av bruk av kjemisk våpen i Damaskus, fikk han ikke reise. Før denne mailen kom var jeg nå 99 prosent sikker på at han svindlet meg. Jeg fortalte han i en mail at jeg hadde gått til politiet og anmeldt han. Allikevel hadde jeg fortsatt et lite håp om at jeg ikke hadde rett. Det var jo riktig det han sa om kjemiske våpen. Jeg leste om det i nyhetene, og derfor tentes en liten gnist av håp om at kanskje ville han komme allikevel.

Men den gnisten varte bare i noen få dager. Det kom noen få mailer i etterkant, men da var jeg følelsesmessig ute av det, og visste at den eneste grunnen til at han fortsatt hadde kontakt med meg, var fordi han ville ha mere penger av meg. Grunnen til det var at jeg googlet emailadressen hans på nettet, som var davidholley688@gmail.com.

Med en gang så dukket det opp en nettside som heter romancescam.com. Denne emailadressen var blitt rapportert i forbindelse med svindel. Jeg la også merke til at denne mannen hadde hatt kontakt med mange flere kvinner enn meg, akkurat i den tiden vi hadde snakket sammen.

Han hadde også en profil på PerfectMatchForMe, og jeg regner med at han fortsatt er på veldig mange flere dating tjenester ulike steder i verden. På denne nettsiden ble det nevnt at profilen var stjålet fra en mann som heter James Holley, som er gift og tidligere har vært en US Navy.

Jeg ble skikkelig sint da jeg fant han på den nettsiden, men også veldig lei meg og trist. Da båndet mellom meg og han ble borte, fikk jeg også tid til å tenke og reflektere rundt det som hadde skjedd. For første gang siden jeg ble kjent med han, følte jeg på en veldig lettelse inni meg. Det var endelig over. Ikke på den måten som jeg ønsket og drømte om, men marerittet var allikevel over. Jeg behøvde ikke å forholde meg til han lenger, og jeg følte meg endelig fri.

Jeg fikk en følelse av at hele den tiden jeg hadde kontakt med David, så var det noen andre som hadde tatt over kroppen min, hvor jeg ikke hadde noen som helst muligheter til å styre min egen hverdag. Da han uteble kom jeg sakte tilbake i min egen kropp. Det var det som gjorde at jeg følte meg fri.

Denne følelsen varte i noen dager, til jeg måtte forholde meg til virkeligheten.

Tiden etter svindelen                        

Da jeg fikk tilbakemelding fra andre om at de trodde jeg hadde kontakt med en svindler, hulkegråt jeg i mange dager i strekk. Jeg hadde smerter overalt i kroppen min, og spesielt i hjertet mitt. Fremtiden var plutselig blitt mørk og dyster. Innen jeg kom dit, hadde jeg svingt veldig i følelsene mine. En dag nøt jeg kontakten med han, en annen dag hatet jeg han.

Min sorgprosess begynte før jeg sendte det siste beløpet som skulle være til flybilletter. Det er nesten så det ikke henger på greip, for jeg kunne ha avsluttet kontakten med han da. Jeg har nevnt benektelsesfasen jeg var inne i, og jeg greier ikke å forklare det på annen måte. Jeg ville ikke tro på at det virkelig var sant, at jeg var blitt svindlet. Det ble et helvete å tenke på det. I tillegg ville jeg prøve å rydde opp i det rotet jeg hadde stelt i stand.

Jeg tenkte at det var en større sjanse for å få tilbake pengene hvis jeg fortsatte å snakke med han. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle lykkes å få han til å betale meg tilbake, men jeg måtte få han til å komme til meg i Norge. Det var planen.

Det har jeg hørt fra mange andre ofre for nettsvindel, at de fortsetter å holde kontakten med vedkommende, for å gjøre et forsøk på å få igjen pengene. Dessverre så er det ikke så lurt, fordi vi er i stor fare for å bli svindlet igjen, hvilket ofte skjer.

I starten så har vi en intensjon om å finne kjærligheten. Men etter at vi har begynt å sende penger, blir mange av oss mere opptatt av å få pengene igjen, og glemmer hva intensjonen var i starten av forholdet.

Men den planen feilet helt for meg. Det jeg ikke visste da, var at han aldri hadde tenkt å komme til meg. Jeg ble et offer for en mann som bare lekte med meg. Mest trolig er han del av en kriminell organisasjon i Ghana, som svindler ofre for penger. Penger som mest trolig blir brukt til blant annet menneskehandel med barn og kvinner, våpenhandel, og narkotika.

Jeg blir kvalm av å tenke på hva de pengene går til. Det føles nesten som om jeg har vært med på dette. Men jeg kan ikke fortsette å tenke sånn, for det vil bare gjøre meg gal.

Jeg opplevde svindleren som en svært manipulerende og kynisk mann uten medfølelse og empati, med makt til å ødelegge livet mitt. Alt var iscenesatt fra første dag. Alt var fiktivt; Navnet han brukte var stjålet, bakgrunnsinformasjonen likeså. Mest trolig hadde han et manus han brukte når han kommuniserte med meg. De vakre kjærlighetsytringene hans var også bare noe han hadde stjålet på nettet.

Jeg vil tro han spilte to roller, en som David Joe Holley, sersjantmajoren og en som Mr. Robert Blem, diplomaten. Det kunne også være to menn. Men uansett så opplevdes han/de som dyktig og profesjonell i sine roller. Jeg hadde mange ganger mistanker til at ikke alt var som det skulle være, men jeg valgte å overhøre magefølelsen. Han var også dyktig til å være i rollen, og røpet seg aldri.

Den første tiden etter svindelen hatet jeg han intenst. Det verste var at jeg hadde ingen å skjelle ut. Han var en fiktiv person med falske bilder og falsk historie. Det ble til at jeg ga uttrykk for min bitterhet, og sorgen jeg følte inni meg alene. Det opplevdes som svært ensomt.

Jeg opplevde også en overveldende følelse av skam som slo føttene under meg. Jeg tror aldri jeg har følt meg så skamfull noen gang i hele mitt liv. Jeg følte jeg ble ribbet for all selvrespekt, som om jeg var helt naken uten noe å gjemme meg bak. Jeg var redd for hva familien ville si, hva venner ville si, hva de fra min hjemkommune ville si om meg.

Jeg følte meg som 5 år igjen, da jeg gjorde i buksa og alle i familien min så på mens mamma skiftet på meg. Det er bare det at det er så mye verre å drite seg ut når man er voksen.

Jeg har alltid vært en drømmer, og nå fikk jeg se hvordan en drømmer uten bakkekontakt kan ende opp. Men allikevel hvis noen hadde fortalt meg at jeg skulle bli svindlet av en mann i nær fremtid, ville jeg bare ledd av vedkommende. At jeg skulle falle for en kynisk kjærlighetssvindler, ville jeg aldri ha trodd om meg selv.

Og allikevel så skjedde akkurat det. Jeg falt for en mann uten å ha sett han en eneste gang. Det verste var at han ikke eksisterte, han var bare en fiktiv person, en falsk profil på dating tjenesten Sukker.

Det som også har plaget meg mye i etterkant er at jeg løy til både banken min og til andre, for å få sendt penger til «nettkjæresten min». Jeg bare måtte sende de pengene, og var faktisk helt desperat etter å gjøre det. Da jeg noen ganger feilet med å sende penger via Western Union, ble jeg fylt av panikk.

Det andre beløpet jeg sendte var på 50 000 kroner, som skulle være til frimerker for gullpakken. Jeg husker jeg ble helt forstyrret for jeg fikk ikke sende så mange penger på en gang. Og det hastet å sende pengene. Jeg ble kjempestressa av å måtte forholde meg til western union, som jeg ikke visste eksisterte engang før dette skjedde.

De hadde regler for hvor mye penger man kunne sende. Man kan sende 35 000 kroner, men så må man vente en periode til man kan sende neste beløp. For å omgås dette, fant jeg ut at jeg kunne sende et beløp på nettet, og så dra til en butikk som hadde western union og sende kontant.

Men jeg hadde ikke nok kontanter. Det er kun 10 000 kroner vi kan ta ut fra minibanken hver uke, og jeg hadde allerede tatt ut det beløpet for ikke så lenge siden, som skulle være til hotellutgifter til diplomaten. Da fant jeg ut at jeg måtte låne de pengene av min familie. Jeg hadde aldri lånt så mye penger før, og jeg kviet meg for å gjøre dette. Ikke kunne jeg fortelle hva pengene skulle gå til heller.

Men jeg gjorde som planlagt, og fikk lånt 12 000 kroner til sammen. Det var ingen som spurte om hva jeg skulle bruke pengene til, men jeg merket at de så rart på meg. Når jeg tenker tilbake på dette, så var jeg helt forstyrret da jeg kom for å be om de pengene. Det var ikke rart at de syntes jeg oppførte meg snålt.

Jeg var ikke meg selv, for sånn er jeg normalt ikke. Men jeg bare måtte sende de pengene, jeg bare måtte, for «nettkjæresten min» fortalte meg at hvis jeg ikke betalte ville han forlate meg.

Hva så, tenker kanskje du? Hva så om han forlot meg? Jeg skulle ønske jeg hadde tenkt det, men det gjorde jeg ikke. Da hadde jeg sluppet unna mange frustrasjoner og problemer. Men jeg tror at grunnen til at jeg ble redd for at han ville forsvinne ut av livet mitt, var fordi han lyktes med å komme under huden på meg. Jeg ble svært åpen, men også veldig sårbar, og redd for å bli avvist.

Han fikk meg til å minnes fortiden min, som har vært tøff for meg, og ga meg noe som var svært etterlengtet; kjærlighet og oppmerksomhet. Han minte meg også om hvor ensom jeg var, og hvor mye jeg savnet å være med personer som virkelig var glad i meg. Jeg hadde ikke lyst til å miste det, eller til å innrømme at heller ikke dette var kjærlighet, men bare enda en person som ville bruke meg.

Han fikk meg til å tro at han var min store kjærlighet, og at jeg ikke kunne leve uten han. Han lovet meg månen, himmelen og solen, og jeg trodde på han.

Da jeg begynte å skjønne at heller ikke dette var kjærlighet, gikk jeg rett inn i en benektelsesfase. Det opplevdes som svært smertefullt, men akkurat da var alle tankene mine på et ubevist plan. Jeg ville ikke slippe taket i drømmen min om å oppleve sterk kjærlighet.

Det fikk meg til å løpe rundt meg selv, forvirret og fryktsom, og jeg trodde også at jeg ikke hadde noe annet valg enn å være i den tilstanden. Jeg overlot til svindleren å bestemme utfallet.

Han fikk meg til å tro at vi var et team, og at han var totalt avhengig av meg og min støtte. Det var en følelse av at våre liv smeltet sammen til ett, akkurat som fosteret i mors mave, og jeg greidde ikke å skille på hva som var hans behov og hva som var mine. Jeg følte meg som en dukke med tråder, hvor han styrte trådene. I tillegg til alt dette var det som å være i en boble, hvor bare han og jeg eksisterte.

Mange av oss som blir svindlet går igjennom en benektelsesfase. Selv om familie, venner eller banker eller andre institusjoner forteller oss at den personen vi har kontakt med ikke finnes og at vi blir lurt, så tror vi ikke på dem.

Vi greier ikke å ta inn over oss smerten ved å ha blitt utnyttet av en person vi trodde elsket oss. For mange av oss er det nesten bedre å fortsette å være i den illusjonen enn å gå tilbake til det livet som var før vi møtte på svindleren. For det ville bety å gå tilbake til ensomheten, og håpløsheten.

Vi må bare tro på at «nettkjæresten» vår vil det aller beste for oss, og at alt til slutt vil ordne seg. Den illusjonen vi har greidd å skape eller den boblen vi er inne i, må for all del ikke sprekke. Vi er villig til å sloss for å holde på det falske bildet vi har av verden. Alt annet betyr smerte, og sorg, og det orker vi ikke å kjenne på.

Her er noen dagboknotater fra månedene etter svindelen

3 Juni – Jeg er i dyp sorg

Vi har begynt på juni. Det er så varmt at jeg ikke orker å være ute. Jeg svetter fra hår og hodet og ned til tærne hele dagen. Det er vanskelig å konsentrere seg om mentale gjøremål. Om nettene får jeg ikke sove fordi det er så trykkende, så når jeg våkner neste dag er jeg sliten og trøtt.

Jeg har med vilje unnlatt å forholde meg til svindleren, mannen som kalte seg for David Joe Holley. Målet var å lese gjennom meldingene på Skype for å reflektere rundt det som hadde skjedd. Jeg ville se hva som gjorde at jeg ble lurt. Men jeg ble så trist og forbanna av å lese at jeg måtte ha litt avstand til dette.

Det var også da jeg begynte å føle for å slette meldingene hans på @gmail. Jeg hadde ikke gjort det, fordi jeg ønsket å bruke dette i mitt videre arbeid med nettsiden min. Det beste hadde vært å slette alt sammen for å begynne på nytt igjen. Men siden jeg har valgt å starte opp en nettside så har jeg behov for informasjonen en stund til.

Noen ganger så blir jeg overveldet over det jeg har gjort. Jeg har satt meg selv i stor gjeld og jeg har ikke jobb i dag. Jeg spør meg selv spørsmål om hvordan jeg kunne sette meg slik i gjeld når jeg visste at min egen fremtid var så usikker som den var. Da kan jeg bli skikkelig forbanna og rasende på  svindleren som kunne misbruke meg så for jævlig. Så blir jeg også skikkelig forbanna på meg selv.

Men det hjelper ikke noe særlig å kritisere meg selv for den feilen jeg gjorde. Jeg føler meg bare verre da og alt føles mere håpløst. Det er da jeg sier til meg selv at det er lov å feile, at det er lov å være menneske.

Samtidig så føler jeg meg også både lettere og bedre. Jeg er veldig glad for at jeg ikke har kontakt med svindleren nå. Det har gått en og en halv måned siden jeg brøt all kontakt. Det er ikke lenge siden, men jeg blir glad for hver dag som går, for det vil gjøre sorgen mindre. Jeg vet at en dag så vil jeg smile igjen og føle at livet er et godt sted å være.

For mindre perioder greier jeg å glemme sorgen min. Det er når jeg hører på Susan Boyle synge «I dreamed a dream» som er så utrolig vakker at jeg alltid får lyst til å gråte. Eller når jeg hører på Jonas Kinge Bergland, standupkomiker og lege, fortelle historier fra scenen. Da kan jeg til og med le høyt.

Selv om livet har fart hardt med meg i det siste, så greier jeg også å kjenne på takknemlighet for det jeg har i livet mitt. Jeg har en familie og gode venner som bryr seg og støtter meg. Jeg har tak over hodet og mat hver eneste dag. Jeg tror det er viktig å se hva som er bra sånn at jeg ikke graver meg helt ned.

For livet er jo ikke bare svart og hvitt. Det har ulike nyanser som endrer seg for hver dag som går. Og jeg vet, at livet ikke er rettferdig og det må jeg bare leve med. Akkurat som alle andre må leve med denne sannheten.

Mitt mål er å stå i det som er, både på godt og vondt og finne styrke i klokskap og sannhet. Det er noe nytt som er på vei til å vokse seg frem i meg, som jeg vet blir annerledes og bedre på sikt. Jeg vil kalle det en slags oppvåkning. Det ble en dyrekjøpt erfaring, men jeg vet at det kommer flere innsikter i fremtiden som vil hjelpe meg til å se det jeg ikke ser i dag.

Den 13. Juli – Jeg føler meg happy

Det er tre måneder siden jeg forstod at jeg hadde blitt svindlet. Noen sier det tar mange år å bearbeide kjærlighetssorg. Jeg forelsket meg i David, men han var jo egentlig bare en fiktiv mann. Han eksisterte ikke, og derfor ble det enklere for meg å gi slipp på at det kunne blitt noe med han.

Men jeg har følt på sorg i forhold til å møte noen som jeg trodde skulle bli min soul mate. Jeg trodde jeg ville få den beste opplevelsen jeg noen gang hadde hatt. Så viste det seg at det ble det motsatte, den aller verste opplevelsen jeg noen gang hadde hatt.

Jeg var så dypt nede som jeg kunne komme, så det var egentlig bare en vei og det var oppover. For meg var det slik. Jeg vet at for noen få så ender livet for det blir for tungt å leve med det som er.

Selv om hele historien endte i tårer, så har ikke det vært slutten på håp og drømmer for meg. Jeg bestemte meg ganske fort etter svindelen, at nå skulle ingen få lov til å utnytte meg mere. Jeg fikk på en måte nok, og valgte å ta tyren ved hornene. Det gjorde at jeg begynte å ivareta meg selv på en helt annen måte enn jeg har gjort før, som har ført til at selvfølelsen er på vei oppover.

Jeg fant blant annet ut at ytre faktorer ikke betydde så mye for meg som jeg trodde. Det var da jeg ble personlig konkurs etter å ha tatt opp lån jeg ikke hadde råd til å ha, at jeg måtte begynne helt på skratsj igjen, på en måte i den gale enden. Det er vel vanlig å starte med to tomme hender og så kjøper man seg hus og biler og kanskje en hytte eller bobil etter hvert. Jeg har aldri vært der.

Jeg har aldri hatt hus eller hytte. Det eneste jeg har hatt er biler og ting, masse ting som jeg har flyttet mye på i årenes løp fra den ene leiligheten til den andre. Jeg har vært rotløs, og pengeløs, men alltid klart meg på et vis.

En dag ønsket jeg meg mere, men det var da jeg gikk på en smell. Jeg trodde også at jeg ikke ville greie å få det til selv, at jeg ikke hadde ressurser nok til å få meg et eget hus eller leilighet, derfor ble det til at jeg trodde mere på andre enn mine egne evner.

David ville gi meg gull og grønne skoger, et hus og hjem og kjærlighet, sa han, men løy. Det er over nå, jeg er veldig lettet for at jeg er ute av dette, og jeg er veldig stolt av meg selv, for jeg har fått tillit til min egen evne til å overleve, til å gjøre noe bra for meg selv.

Det behøver ikke å være stort og grandiost, det kan være lite og hyggelig og varmt. Jeg behøver ikke gull, for jeg har alt jeg trenger. Jeg er blitt mere bevisst på relasjoner enn på hva jeg ønsker meg av ytre ting. Det betyr at jeg er mere opptatt av de menneskene jeg har rundt meg til daglig, at de relasjonene er gode og nære og meningsfulle, for jeg tror det er det som gjør at livet blir bra for meg.

P.S. Takk for livet!

 

Høsten 2018

Jeg var fortsatt medlem av dating tjenesten Sukker. Jeg ville ikke gi opp muligheten til å finne en kjæreste på nettet. I tillegg hadde jeg endret meg, og visste hvordan jeg skulle skille de ekte fra de uekte profilene. På denne tiden annonserte tjenesten at de ville arrangere et dating program i samarbeid med TVNorge. De kalte det for «Første Date».

Jeg hadde bestemt meg for å bli bedre på å ta utfordringer, og derfor tenkte jeg at det ville være moro å melde meg på. De tok kontakt for å bekrefte at jeg var interessert. Så gikk det noen uker og jeg fikk en telefon igjen. De hadde lykkes å finne en god match til meg. For dere som vil vite hvordan det gikk, så vil dette programmet gå på TVNorge høsten 2019.

Den 3. September – Jeg mister håret

Jeg ser meg i speilet hver eneste dag, men har ikke fått med meg hva som har skjedd med håret mitt. Det er blitt mye tynnere. Denne dagen sjekker jeg baksiden med et lite speil. Jeg får øye på en liten bar flekk og jeg føler noe vondt inni meg. Jeg begynner å gråte og greier ikke å stoppe. Jeg har lagt merke til at jeg har mistet mye hår i dusjen en lengre periode nå. Mye mer enn det jeg er vant til. Men jeg har bare lagt lokk på det fordi jeg ikke har orket å ta det innover meg.

Jeg trodde aldri at noe sånt skulle skje meg. Jeg hører historier hvor folk mister håret sitt, men det er fordi de er syke. Jeg er da ikke syk. Jeg googler det og finner ut hva det er. Blir lettet når jeg finner ut hva hårtapet skyldes. Det er også ganske vanlig å miste hår.

Når man er stresset over lang tid kommer man inn i en ond sirkel, fordi man gjerne mister hår først når man har roet seg ned igjen. Man kan også bli stresset av å se at man mister håret.

Jeg føler meg litt roligere etter å ha lest det. Jeg vet jo hva stresset skyldes. Det er ca. fire måneder siden jeg var følelsesmessig ferdig med svindelen. Jeg har fått roet meg ned etter den hendelsen, men fortsatt er jeg ikke helt ferdig med den. Jeg går uti fra at jeg har mistet mye hår over en lengre periode nå.

Det betyr også at hvis jeg skal oppleve ikke å miste mere hår, det er vanlig å miste hår hver eneste dag, så må jeg slutte å stresse på grunn av at jeg mister hår. Det er lettere sagt enn gjort.

Men dette hårtapet har satt i gang noe annet i meg også. Jeg er blitt minnet på svindelen jeg har brukt så mye tid på å bearbeide og bli ferdig med. Sår åpnes igjen og jeg sørger over tapet av penger og spesielt bilen min. Jeg savner bilen. Det gjør vondt å tenke på hva jeg utsatte meg selv for.

Jeg kjenner ikke bare et sinne mot svindleren, men også mot meg selv, fordi jeg skadet meg selv. Det er på en måte selvskading, og det kan jeg ikke fortsette med. Det har jeg lovet meg selv at jeg ikke skal gjøre.

Så denne dagen må brukes til bearbeiding av vonde følelser, jeg må legge bak meg hendelsen igjen og forsone meg med hårtapet. Jeg får i alle fall håret mitt igjen om 3 – 6 måneder. Det er lenge å vente, men jeg er sterk og har masse medfølelse for meg selv og det jeg opplevde. Dette skal jeg klare.

Mandag den 4. Februar – Realitetene siger innover meg

Vi har begynt på et nytt år. Det er ca. et år siden jeg flyttet til Bærum. Jeg er fortsatt i den lille hybelleiligheten min. Jeg har lært at man blir ikke ferdig med å sørge før det er gått minst et år etter det man opplevde. Jeg har ikke kommet dit enda. Det er ikke før i slutten av April.

Selv om jeg har lyst til å gi slipp så vil ikke kroppen min det. Den minner meg om hva jeg gjorde, om ikke hver eneste dag, så i alle fall de gangene jeg føler jeg ikke strekker til. Som at det store lånet mitt er blitt tatt over av Namsmannen, og at jeg fortsatt ikke har en jobb å gå til. Jeg har jobbet som personlig assistent noen måneder, men den jobben er snart over.

Jeg vil, jeg vil, men jeg strekker ikke til. Allikevel så gir jeg ikke opp. Aldri. Jeg står som en påle som fjellet bak meg. Med hevet hode vil jeg ri inn i solnedgangen enten alene eller med prinsen min. Ikke som en person uten evne til å se virkeligheten, men som en person som er villig til å gjøre akkurat det.

Jeg har utviklet en brutal ærlighet overfor meg selv. Og hver gang jeg tar meg selv i å drømme, så spør jeg om det er viktig for meg.  Jeg kan godt drømme, men jeg vil også fullbyrde noen av drømmene mine. Jeg har satt meg mål jeg vil nå, og jeg jobber systematisk for å komme dit.

Min ustrukturerte personlighet sliter noen ganger med å henge med i svingene, men jeg ser at når jeg tar tak i dette, så får jeg det til.

Det er masse snø ute, men jeg tar med trillebagen hver Mandag og gjør mine innkjøp på Rema. Der har de 10 % på frukt og grønt. Jeg må spise sunt og holde meg frisk, for jeg trenger meg selv i tiden fremover. Når jeg ser på håret mitt bak, er det blitt bedre. Det er ikke hundre prosent friskmeldt enda, men det er mye bedre.

Jeg har alltid vært stolt av håret mitt, det har vært tykt og friskt. Nå har det tatt litt skade og blitt tørrere, fordi jeg har fønet det hele vinteren, noe jeg normalt ikke gjør. Men når våren kommer med lyset og planter begynner å gro igjen, da vil kanskje også håret blomstre.

Jeg har hatt en kjæreste i fem måneder, men nå er det slutt. Han var ikke min soul mate. Så jeg går videre for jeg vil bare ha det beste. Enten bo alene eller være sammen med verdens beste mann. Jeg ser mere hva jeg ønsker nå og sier klart ifra når jeg opplever ting ikke stemmer for meg. Jeg er kresen, men jeg syns faktisk det er viktig å være kresen, når man skal velge en fremtidig partner. Jeg har heller ikke tid til å velge feil, for jeg har kommet midt i femtiårene.

Men jeg vil også takke min ekskjæreste for å ha vært der for meg i en vanskelig tid.

Jeg ser fram til våren nå. Ute er det minus fem grader. Jeg har sko med pigger, for jeg er livredd for å ramle. Når våren kommer kan jeg legge bort piggskoene og alle de varme klærne. Kanskje noen av de tunge tankene mine også. Det nærmer seg April, og jeg håper det blir bedre for meg når den måneden er over.

Det er lysere på ettermiddagen nå, og jeg kan kjenne solen varme litt. Det er godt å kjenne solen. Den virker nærende på meg. Hver gang jeg tenker på fremtiden min, så hjelper det med lys og varme. Jeg skal greie dette, jeg er enda ung og sterk.

P.S. Jeg takker for livet

Fredag den 1. mars 2019

I går var jeg i et møte hos en karriereveileder, som skal hjelpe meg til å komme meg ut i arbeid igjen. Det er en oppfølging som Nav tilbyr for dem som sliter med å finne arbeid. Jeg har vært uten jobb i litt over et år nå. Møtet med min veileder ga meg håp. Derfor gikk jeg fra møtet med optimisme for fremtiden.

I dag fikk jeg et brev i posten fra namsmannen. De hadde funnet ut hvor mye jeg skulle bli trukket for hver måned fremover. Beløpet var høyere enn det jeg kan betale, så jeg må ringe til dem på førstkommende Mandag. De tar ikke imot telefoner på Fredag, og holder stengt.

Kanskje det er grunnen til at de sender brevet til oss på Fredager, sånn at de skal unngå sinte telefoner den dagen. Også satser de på at vi roer oss ned over helgen. Det er min teori.

For jeg ble forbanna. Skikkelig forbanna. Jeg måtte ut og gå en tur for å roe meg ned, men lykkes dårlig med den taktikken. Jeg var like rasende da jeg kom hjem igjen, og derfor sitter jeg nå og skriver dette. Jeg er ikke sint på de som jobber med saken min, men kanskje på reglene. De fortalte meg på telefon første gangen at det er den som kommer først til mølla som får pengene sine. De andre må vente.

Jeg syns det virker så ulogisk. Jeg har problemer med å betale studielånet mitt, og har ikke fått betalt de to siste månedene. Hvis jeg ikke får betalt på studielånet så vil også det gå til inkasso. Det henger ikke på greip. Jeg hadde uansett ikke greidd å betale på alle lånene mine nå, men jeg har lyst til å betale på alle en gang i fremtiden, når økonomien er blitt bedre.

Den jeg er skikkelig forbanna på akkurat nå er bedrageren, som ødela så mye for meg. Jeg får masse økonomiske problemer på grunn av en kynisk manipulerende jævel som utnyttet min snillhet. Hadde jeg visst hvor han var, men det vet jeg ikke. Jeg vet ikke hvor denne jævelen er. Jeg kjenner raseriet boble inni meg over ikke å være i stand til å forholde meg til den personen som gjorde dette mot meg.

Fordi at jeg hadde en sårbar periode av livet mitt, og lot meg manipulere og presse, så er jeg i en forferdelig økonomisk situasjon i dag. Jeg får lyst til å skrike ut all frustrasjonen jeg har inni meg akkurat nå, men jeg vet at da vil han jeg leier hos lure på hva som skjer. Jeg kjenner at selvironien ikke er helt borte, selv om økonomien er helt på trynet.

Hva skulle jeg ha gjort uten humoren min, uten selvironien min og evnen til å le av helt surrealistiske ting. Da hadde jeg ikke greidd meg så bra. Jeg prøver å tenke på at når jeg er blitt pensjonist, så vil alle lånene være betalt, for dette skal jeg greie. Jeg skal jammen ikke la meg knekke av en idiot som må se seg over skulderen hver eneste dag for ikke å bli tatt. Det behøver i alle fall ikke jeg å gjøre.

Riktignok må jeg forholde meg til mennesker som laster meg for dette, og mener at jeg har fortjent å ha det tungt og jævlig. Men jeg trøster meg med at verden også har mennesker som har stor evne til å vise medfølelse og empati med min situasjon. Tross alt har verden mennesker som har masse varme og forståelse i seg, og som vet at ingen av oss er feilfrie.

Jeg ønsker deg en fin helg, Tove. Du er min beste venn.

Fredag den 10. mai – jeg elsker livet mitt

Det er bare en uke igjen til 17. mai, og flere steder i Norge har det snødd. Hos meg er det ikke mye snø, men masse regn, som styrter ned fra himmelen, så regndråpene spretter opp fra asfalten for så å lande på bakken og danne en felles gruppe med dråper. Jeg elsker spesielt å ligge i sengen min på kvelden før jeg sovner og høre regndråpene lage musikk på taket.

Men akkurat nå sitter jeg i sofaen og skriver fornøyd på datamaskinen min. For et år tilbake var jeg akkurat kommet ut av svindelen, og hadde begynt med nettsiden min. Det var en grusom tid og jeg visste ikke på det tidspunktet at jeg skulle evne å endre på hele min tilværelse som skulle føre til et liv med bedre livskvalitet.

Siden da har jeg vært gjennom mange tunge stunder både i forhold til sorg og min endrede økonomiske situasjon. Nå er det 2,5 måned siden jeg skrev sist om hvordan jeg hadde det. Tiden har gått fort og mye har skjedd siden sist, spesielt på det indre planet, men også på det ytre.

I dag føler jeg en ro og en indre balanse som er helt uvanlig for meg. Livet mitt har vært en berg og en dalbane fra jeg ble født, men i dag så føler jeg ikke noe av dette. Alt dette er lagt bak meg og forhåpentligvis vil det fortsette å være det.

Når ting går bra så blir jeg veldig glad og føler en god tilfredsstillelse inni meg, som da jeg fikk vite at jeg får arbeidstrening på et arbeidssted hvor man hjelper mennesker som sliter med livene sine. Jeg føler jeg kan gjøre en god jobb der, og vil trives som arbeidstager. Et år etter svindelen så har jeg fått kontakt med en del av meg som ikke var så tydelig i meg før.

Jeg har lyst til å ta mere samfunnsansvar og føler jeg kan gjøre noe godt for andre med min livserfaring. Jeg håper også at de som ringer inn til meg og forteller sin kjærlighetssvindelhistorie føler at de får noe utbytte av det. Samtidig føler jeg for å gjøre enda mere for flere, og er ikke i tvil om at jeg vil vokse på det som både fagperson og personlig.

Det er noe i meg som setter pris på alle stegene jeg tar fremover. Som med kontakttelefonen, som jo bare er en arbeidstrening, men allikevel så betyr det noe viktig for meg. Jeg har mål jeg vil nå, men for å komme dit jeg vil, så er det viktig å ta flere steg. Ikke minst er det viktig å sette pris på hele prosessen.

For jeg tror at livet ikke er ment til å være bare hardt arbeid og slit fra den dagen vi blir født. Det er noen som blir født inn i en mere privilegert familie og får mye servert på et sølvfat, men det betyr ikke at også de må finne ut av hva som virkelig betyr noe i deres liv. Den holdningen jeg har hatt kommer fra min foreldregenerasjon, og lenger bak i tid, men tidene forandrer seg og det må vi også.

Jeg tror det er mulig å nyte prosessen ved å leve her på jorda, selv om vi også har våre utfordringer, men det krever mye selvbevissthet, og kjærlighet til en selv. Jeg er faktisk helt overbevist om at grunnen til at vi er her, er fordi vi skal vokse som mennesker, lære av hverandre, bruke våre potensialer og ressurser på alle måter og nyte hele prosessen.

I dag vil jeg rette en takk til alle som har vært og er en del av mitt liv. Jeg har satt pris på møtet og vennskapet, og jeg håper vi kan fortsette å gjøre noe godt for hverandre.

Motto: Kjærligheten slår alt

I kjærlighet fra Tove

Hvordan jeg har det i dag

Jeg har lært mye etter denne hendelsen. Mange ganger trodde jeg at nå var det verste over. Men flere opplevelser i ettertid, som handlet spesielt om min økonomi, rev sårene opp igjen. For eksempel da jeg snakket med namsmannen første gangen, noe jeg aldri har gjort før i livet mitt.

Jeg fikk kontakt med min egen utilstrekkelighet, og det var vondt.

Når jeg skriver dette er det gått ti måneder. Jeg skjønner også at når jeg får orden på økonomien igjen, når jeg får en plan jeg kan forholde meg til hver eneste dag fremover, vil det føles bedre og mere forutsigbart.

Men det som kanskje gikk mest innpå meg i alle disse månedene etter svindelen, var reaksjonen fra enkelte personer. Jeg ble ganske opprørt da jeg fikk høre, at alt var min skyld, at jeg kunne ikke laste andre enn meg selv. Men det var jo akkurat det jeg følte selv også, i alle fall en lengre periode etterpå; en voldsom skyldfølelse som slo meg helt ut. Det føltes nesten som å bli utstøtt fra samfunnet, som om det var meg som hadde gjort noe galt, at det var meg som var den kriminelle.

I dag føler jeg det ikke sånn. Jeg vet hva jeg har vært igjennom, og jeg vet at det ikke var min skyld. Det var bedrageren som lykkes å nå inn til meg i en fryktelig sårbar periode av livet mitt. Han kom under huden på meg, og greidde å få meg helt ut av likevekt. I den tiden jeg hadde kontakt med han, forvandlet jeg meg. Jeg ble til en forstyrret, nervøs, og engstelig person, som mistet styringen.

Det jeg også forstod var at det var noe i meg som var helt desperat etter bekreftelse. Jeg skjønte at behovet for å bli bekreftet hadde vært en del av livet mitt og påvirket alle mine tidligere valg. Men da jeg hadde kontakt med svindleren så var ikke dette kjent for meg.

Da «nettkjæresten» truet med å forlate meg, så trykket han på akkurat de riktige knappene med meg. Det er det som er så skummelt med dyktige svindlere, de er gode til å sette seg inn i psyken til sine ofre. Desperate mennesker er lette å vippe av pinnen, og ta dårlige avgjørelser for en selv.

Men da jeg forstod hvor dårlig jeg hadde blitt behandlet av han, forstod jeg noe veldig viktig; At jeg kunne gjøre noe med det. Jeg kunne endre måten jeg så på meg selv på, og istedenfor å lengte etter å bli behandlet bra av en mann eller av andre personer, begynte jeg å behandle meg selv bra isteden.

Så derfor føler jeg meg sterkere enn noen gang. Denne historien har fått meg til å forstå meg selv på et dypere plan, og i dag er jeg trygg på meg selv og står som en påle. På relativt kort tid har jeg greidd å jobbe beinhardt med meg selv på det indre plan, for jeg ønsket sterkt å endre min måte å være på. Jeg visste at jeg måtte søke innover for å få de endringene jeg ønsker i livet mitt.

Jeg som har slitt med lav selvfølelse hele livet, fant ut at måten å løfte meg selv på var å ivareta meg selv på det fysiske, psykiske, og åndelige planet. Jeg har brukt tid på å bli kjent med hvem jeg er og hva jeg har behov for. Det er trist å si det, men jeg som trodde jeg hadde en veldig god selvinnsikt, måtte innrømme at den ikke var så bra allikevel. Men i dag kan jeg med hånden på hjertet si at selvinnsikten er veldig god.

Jeg har også masse empati med meg selv. Konsekvensene ble store, spesielt økonomisk, men jeg har allikevel en ukuelig optimisme om fremtiden. Jeg er sterk, og samtidig ydmyk, og har troen på at jeg vil ha det bedre enn noen gang.

For jeg valgte å lære av dette, og derfor har jeg vokst med utfordringene. Den har forhåpentligvis også gjort meg klokere og i alle fall mere realistisk, men samtidig så har jeg ikke mistet troen på det gode. Den finnes, kanskje ikke på samme måten jeg har sett det tidligere, men den er der. Det kan jeg se hver gang jeg ser inn i øynene på en baby jeg møter på bussen, eller mine aller beste venner.

Håpet og troen på at det finnes noe godt der ute i verden, er det som får meg til å ønske å stå opp hver morgen. Jeg har klokketro på at vi kan leve et godt liv med denne motivasjonen. Så er spørsmålet om hva som er et godt liv. Jeg tror at man må favne, ikke bare det gode, men også det onde, for å forstå livet til det fulle.

Med det mener jeg at for å kjenne hva kjærlighet er, så må vi også kjenne hva hat er. Dette for å være i stand til å opprette en balanse i livet sitt. Vet man hva hat er, så vet man å skille det fra kjærlighet, som jeg lærte meg.

Verden ble mye tydeligere etter svindelen. Jeg kan bedre se hvem jeg kan stole på, og hvem jeg absolutt bør holde meg unna. Og den jeg stoler aller mest på, er meg selv. Jeg er blitt min aller beste venn, og føler meg ikke ensom lenger, fordi jeg trives så godt i mitt eget selskap. Og kjærligheten til meg selv har bare vokst fra den dagen jeg forstod at jeg har en uendelig kjærlighet til meg selv. Den kom etter at jeg tilga meg selv.

I ettertid har jeg også greidd å tilgi han som svindlet meg. Å bære på masse sinne og raseri inni meg fordi jeg ble utnyttet, gjør at helsen min forverres. Det er det ikke verdt, så jeg tilga han for å gi slipp på negative følelser.

Noe annet jeg lærte meg er å skille på hva som er sant og hva som er uekte. Og for meg er sannheten blitt det aller viktigste av alt, og bærebjelken i livet mitt.

Jeg håper du hadde glede av historien min, og at den kan være en inspirasjon for deg i livet ditt. Det er mitt ønske fra meg til deg.

I kjærlighet fra Tove