Mandag den 3. september – Jeg mister håret

Jeg ser meg i speilet hver eneste dag, men har ikke fått med meg hva som har skjedd med håret mitt. Det er blitt mye tynnere. Denne dagen sjekker jeg baksiden med et lite speil. Jeg får øye på en liten bar flekk og jeg føler noe vondt inni meg. Jeg begynner å gråte og greier ikke å stoppe. Jeg har lagt merke til at jeg har mistet mye hår i dusjen en lengre periode nå. Mye mer enn det jeg er vant til. Men jeg har bare lagt lokk på det fordi jeg ikke har orket å ta det innover meg.

Jeg trodde aldri at noe sånt skulle skje meg. Jeg hører historier hvor folk mister håret sitt, men det er fordi de er syke. Jeg er da ikke syk. Jeg googler det og finner ut hva det er. Blir lettet når jeg finner ut hva hårtapet skyldes. Det er også ganske vanlig å miste hår.

Når man er stresset over lang tid kommer man inn i en ond sirkel, fordi man gjerne mister hår først når man har roet seg ned igjen. Man kan også bli stresset av å se at man mister håret.

Jeg føler meg litt roligere etter å ha lest det. Jeg vet jo hva stresset skyldes. Det er ca fire måneder siden jeg var følelsesmessig ferdig med svindelen. Jeg har fått roet meg ned etter den hendelsen, men fortsatt er jeg ikke helt ferdig med den. Jeg går utifra at jeg har mistet mye hår over en lengre periode nå. Det betyr også at hvis jeg skal oppleve ikke å miste mye hår, det er vanlig å miste hår hver eneste dag, så må jeg slutte å stresse på grunn av at jeg mister hår.

Men dette hårtapet har satt i gang noe annet i meg også. Jeg er blitt minnet på svindelen jeg har brukt så mye tid på å bearbeide og bli ferdig med. Sår åpnes igjen og jeg sørger over tapet av penger og spesielt bilen min. Jeg savner bilen. Det gjør vondt å tenke på hva jeg utsatte meg selv for. Jeg kjenner ikke bare et sinne mot svindleren, men også mot meg selv, fordi jeg skadet meg selv. Det er på en måte selvskading, og det kan jeg ikke fortsette med. Det har jeg lovet meg selv at jeg ikke skal gjøre.

Så denne dagen må brukes til bearbeiding av vonde følelser, jeg må legge bak meg hendelsen igjen og forsone meg med hårtapet. Jeg får i alle fall håret mitt igjen om 3 – 6 måneder. Det er lenge å vente, men jeg er sterk og har masse medfølelse for meg selv og det jeg opplevde. Dette skal jeg klare igjen.