19. mai – Jeg ramler ned i et sort hull

Jeg har akkurat funnet ut at jeg er blitt lurt. Jeg tar meg til hodet som snurrer rundt og rundt og tvinger meg ned i en stol. En plutselig bølge av kvalme fyller hele kroppen. Jeg skjønner at den kommer da det går opp for meg at jeg har tapt penger jeg ikke har. Angsten fyller hver fiber i kroppen min og får meg til å gråte ukontrollert. Jeg føler meg fortapt og ser bare et svart hull som jeg faller ned i. Det er ingenting å gripe fatt i på veien ned. Det spiller heller ingen rolle for armene mine er numne og handlingslammet. Jeg legger meg ned på sofaen og gir meg hen til det svarte mørket som omslutter meg helt. Følelsen av svik er nesten ikke til å holde ut. Jeg har ingen vilje til å gå videre. Livet ebber på en måte ut.

Jeg ligger der og føler på dette svarte, seige som martrer meg og ser ingen vei ut av det. Jeg vet ikke hvordan jeg kan leve med meg selv etter hva jeg har gjort. Jeg kan ikke se for meg at jeg noen gang skal kunne si dette til noen. Skammen er så stor at den omslutter meg helt. Det gjør så vondt at jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å leve videre med dette. Jeg føler meg så liten og alene. Det var lengselen etter kjærlighet som brakte meg inn i dette. Nå kjenner jeg bare på ensomhet som om jeg er det eneste mennesket igjen i verden. Jeg må selv bære byrden av mine handlinger og jeg vet ikke hvordan. Jeg vet ikke hvordan jeg skal makte å flytte den ene foten foran den andre for føttene føles tunge som bly.

I flere timer blir jeg liggende der og kjenne på den altomfattende ensomheten helt til den endelig slipper taket. Angsten som har ligget som et press på bringen min letter litt etter litt. Jeg kjenner pusten min nå. Den fyller lungene mine og presser seg ned i magen min. Viljen til å gå videre er plutselig tilstede i meg. Jeg vet ikke hva som egentlig skjer. Det er som om kroppen min lever sitt eget liv. For jeg vil bare legge meg ned og falle ned i det svarte hullet. Tankene mine får en annen farge. De er ikke svarte og grå lenger. Nyanser av oransje, rødt, gult overtar og presser det mørke bort.

Jeg vet fortsatt ikke hva som skjer. Det er noe som tar over som har en større vilje enn meg til å leve. Til å ville gå videre. Jeg reiser meg opp og kjenner en beslutning ta form inni meg. Et valg som skal komme til å forandre livet mitt for bestandig. En styrke vokser i meg og den har jeg aldri vært kjent med tidligere. Jeg liker tanken på å sammenligne meg selv med et tre med røtter og stamme og blader. For første gang i mitt liv er mine røtter tykke og solide og de står i nærende jord. Stammen er så bred at jeg ikke greier å ta rundt det med armene mine. Jeg kjenner at det blåser i bladene og i toppen av treet, men fundamentet er så sterkt at det tåler det.

Da er det noe som kommer til meg. Kall det en innsikt. Kanskje er det en åpenbaring. Jeg vet ikke. Senere har jeg sett det i svart hvitt på papiret som dette her:

 

«EVEN NOW, AS BROKEN AS YOU MAY FEEL – YOU ARE STILL SO STRONG

There’s something to be said for how you hold yourself together and keep moving, even though you feel like shattering.

Don’t stop. This is your healing. It doesn’t have to be pretty or graceful. You just have to keep going.”

 

Disse ordene ble skrevet av en mann som heter Maxwell Dawuoh. Jeg aner ingenting om denne mannen, bare at ordene grep meg på et dypt plan på et tidspunkt da alt var svart og mørkt og vondt. Det hjalp meg til å stå i det vonde og gå videre.